Fredrik Petersen, om er professor ved Universitetet i Kristiania, får i dag svar i brevs form fra Søren Kierkegaards bror, biskopen Peter Chr. Kierkegaard. Professoren har kontaktet ham fordi han ønsker å få avkreftet den påstanden som Georg Brandes har fremsatt, som går ut på at Søren skulle ha oppdaget en «uhyggelig Brøde» i sin fars liv, og at mye tydet på at det måtte dreie seg om utroskap mot hustruen, altså Peter og Sørens mor Ane.

Brevet fra Peter er langt og detlajrikt. Det forteller om tiden da stemningen i familien Kierkegaard på Gammeltorv i København til en forandring var nokså lys, og preget av en munterhet og freidighet. Dette var ikke var så vanlig i familien, betror han professor Petersen; foreldrene deres var jo nokså gamle, de levde på gammelags og litt tungt vis. Men nå levde de to søstrene deres i lykkelige ekteskap med hver sin bror Lund (nå er begge søstrene døde, og det samme er deres ektemenn - begge brødrene døde for to år siden).

Men så rammet ulykkene hardt: Familien opplevde fire dødsfall på kort tid. Den eldste søsteren døde i september 1832. Broren, som året før hadde reist til Amerika, døde i september året etter. Moren døde i juli 1834. Og dne andre søsteren i desember samme år.

Så var det bare far Michael Kierkegaard og de to brødrene Peter og Søren tibake i huset, skrver Peter. Søren var rundt tyve år den gangen, og hans anlegg for tungsinn hang etter brorens opfatning sammen med et anlegg for å forstå og nyte det estetisk skjønne, og det Peter kaller en høyere, åndrik selskapelighet, musikk osv. Han var mye mer utviklet i så henseende enn Peter selv, innrømmer han.

I 1835-36 ble Peter så angrepet av tyfus, bhan ble ferdig uteksamnisert teolog, og giftet seg med datteren av biskop Boise. Og da gikk det på ny liksom et mildt sollys opp også over gamle far Michael. Søren hadde også en særlig begavelse for å være onkel, og også han ble løftet av den lysere stemningen som etter hvert bredte seg i de gjenlevende i famliien.

Men så døde Peter unge kone Marie i juli 1837 etter kun ti måneders ekteskap. Peter sørget lidenskapelig, skriver han, og far Michael ble mørk igjen. Og den mørke stemningen fra de tidligere fire dødsfallene kom tilbake også til Søren: Han ble etter hvert overbevist om at faren hadde rett i sin overbevisning om at slekten skulle dø ut og faren overleve dem alle. Tidligere hadde han også ment at ingen av hans barn ville bli eldre enn i tredveårsalderen, og at ingen av sønnene ville etterlate seg noen barn som kunne hindre at familienavnet døde ut. (De to døde søstrene etterlot seg åtte barn til sammen).

På slutten av året i 1837 bestemte Søren seg for å flytte fra faren, skriver Peter. Og i januar 1838 betalte faren Sørens store gjeld som han hadde pådratt seg. Søren bestemte seg da, mener Peter, for å glede sin far, som led under at sønnen aldri fikk tatt sin teologiske eksamen, men i stedet syslet med estetisk-filosofiske studier og omga seg med diktere som venner. Søren ville fullføre sin teologiske embetseksamen for å glede sin far.

Men så døde faren. Og dette siste dødsfallet i den lange, tragiske rekken medførte en voldsom rystelse for Søren. Han tolket den som en bekreftelse på farens dystre spådom om at det var ute med slekten. Søren og Peter skulle nå måtte leve videre, uten å få barn: Søren fordi han ikke hadde holdt det fjerde bud - det om å hedre sin mor og far. Søren følte dødens stillhet tilta rundt seg. Skriver Peter. Det er dette som må ha skjedd, mener han. Han tror ikke faren Michael kan ha meddelt Søren noe om en forbrytelse han har begått, så som utroskap, i de siste månedene i stt liv, slik Georg Brandes har antydet.

Det som imidlertid er riktig, er at helt siden han var barn var likevel Søren blitt medviter i det som trykket på hans gamle far. Det gjorde at han måtte drepe det barnslige i seg.