Den danske psykologen og filosofen Harald Høffding opplever at hans kone, som lenge har vært syk av anemi og en årebetennelse i benet, dør. Hun etterlater seg to små sønner.
På dødsleiet vil hun ikke ha noen prest, men høre noen av diktene som hun og Harald har hatt slik glede av. Han hvisker diktet Nattevagt av Paludan-Müller inn i øret hennes. Så glir hun vekk fra ham.
Etter at hun er død, finner Harald trøst i å arbeide med psykologien. Han finner også trøst i å streife rundt i Rude Skov. Han er i sine psykologiske studier speseilt opptatt av eridnring, og av måten studiet av sykelige tilstander belyser sjelelivets natur på, idet oppløsningstilstander gir vitnesbyrd om den betydning samling og konsentrasjon kan han for sjelslivets beståen.
Høffding, H. (1928). Erindringer. København, Gyldendal. s. 96-97 http://www.nb.no/nbsok/nb/577ed70daf887dbb3b32d24fed76394b.nbdigital?lang=no#99