Alexander Kielland har nettopp fått sin roman Garman & Worse i posten, og skriver begeistret om den til Georg Brandes

Alexander Kielland skriver til Georg Brandes i København. Han har nettopp fått sin roman i posten, og har lest den i formiddag. Det har vært oppløftende. Han lurer på om det faktisk kanskje er en god bok.

Han skjønner nok at romanen kanskje ikke er bisk nok, men han er spent på å høre doktor Brandes’ dom. Han ønsker å gå frem i ondskap og rykke fienden inn på livet, skriver han. Han vil være fin og forsiktig, men likevel stadig rykke nærmere.

Han vil jo gjerne at boken skal gjøre lykke, men han syns likevel det er bedre å få en ordentlig påpakning fra de kristne, og så litt ros av jøder og hedninger.

Han kan ellers melde at professor Sars i Kristiania har bedt ham om å bidra til det nye, ugudelige tidsskriftet som er under planlegging. Det har han takket ja til, selv om han er sikker på at det tidsskriftet kommer til å koste ham hans sparsomme hodehår. Han begynner å bli skallet, 31 år gammel. Han er et av de forfengeligste mannfolkene han kjenner, skriver han.

Alexandra Thaulow, som kommer til å bli  Frits Thaulows andre kone, kommer til å beskrive hvordan Kielland en gang da han var på besøk hos dem i Paris ba om råd i forhold til påkledningen:

Hun visste sannelig ikke hva hun skulle si, for han virket uendelig høy og svær, en diger kjempe med en bitteliten knapp av en lærskyggelue på hodet, bremmen var overdrevet stor og sto rett ut over ansiktet hans, og han hadde på seg en svært vid, gulbrun sportsjakke med raglanermer, den var skrådd sterkt utover, og sluttet ved magen. Under den stakk de lange, tynne bena hans frem, buksene var så stramme at de så ut som om de var av trikot. Han var svært stolt av buksene sine, han hadde for mange år siden funnet en utmerket skredder i Hamburg som han bare trengte å skrive til når han trenger klær, kunne han fortelle. Men det var mange år siden nå, og målene var nok ikke helt de samme lenger. Stramme bukser var ikke moderne i Paris. Men Kielland var henrykt over habitten sin. I hånden holdt han en lang bestefarstokk med sølvholk, kommer hun til å skrive.