Bjørnstjerne Bjørnson skriver til AmalieMüller at han nå har lest J.P. Jacobsens roman Niels Lyhne, som hun beundrer, men som han overhodet ikke er særlig imponert over.
J. P. Jacobsen regnes som å være en av de danske gjennombruddsmennene, og en talsmann for natualismen. Bjørnson syns danskene er et dvaskt folkeslag, både litterært og politisk.
Tonen i brevet ehans r brautende, kjærlig og humoristisk, han syns Jacobsen er en sanselig ønske-munk som sitter i en celle og gjør vellystige pasellbilder på lerret, skriver han, han syns Amalie burde være sterkere i nervene enn å la seg ta på den måten av bare parfyme og øyne og stemme.
Han skriver: «Dumme, dårlige, faldne ængel, lig hvor De ligger. Jeg skulde uden noget materiale gøre denne sanselige luft og deri svømmende mennesker, nakne eller ikke nakne, så De skulde fornemme sundhed og skønhed; minus det fordømte kramseri. Og hvortil er det godt? Hva fanden skal vi med det? Hva vil den hele bog og disse hundre malerier? Bare være bog og malerier?».
Om noen år skal romanen Niels Lyhne komme til å være en av dem som Rainer Maria Rilke sette aller høyest. Han skal komme til å reise til Danmark for å oppleve landet den ble skrevet i, og omtale den i sine brev til en ung poet.
http://www.dokpro.uio.no/litteratur/bjoernson/brev/rammer/mot_ramme.html
og
Bjørnson, B., et al. (1996). "Og nu vil jeg tale ut" - "Men nu vil jeg også tale ud" : brevvekslingen mellom Bjørnstjerne Bjørnson og Amalie Skram 1878-1904. Oslo, Gyldendal.