-
Bertha Pappenheim, som er Jospeh Breuers pasient, begynner nå å bli merkbart bedre i sine hysteriske symptomer. Det har gått ett år siden hennes far døde og hun ble sengeliggende med alle slags plager, men nå er det som om hun blir både klarere og mer systematisk, syns Breuer. De to atskilte formene for bevissthet som hun har vært preget av så langt, det hun kaller den gode og den onde siden, veksler nå på en slik måte at det om dagen og ettermiddagen er den drømmeliknende tilstanden der hun gjenopplever gruvekkende opplevelser som dominerer.
-
Victoria Benedictsson har hatt besøk av den berømte kloke konen Lundakvinnan. Fru Elna Hansson. Hun har fått beskjed om å holde seg i ro over sommeren.
Dette er en kvinne som også Amalie Skram i København skal komme til å oppsøke for å søke lindring for sitt vonde ben.
-
Arne Garborgs treffer Frits Thaulow og Motlke Moe ombord på skipet Dronningen på vei til Kristiania. Moe er på sørgeferd, han følger kisten med sin døde far, eventyrsamleren Jørgen Moe.
-
Carl Fredrik Hill blir ikke bedre på Sct. Hans Hospital i Roskilde, og flyttes hjem til sykehuset i Lund. Han beskrives som likegyldig, og ligger hele dagen på sofaen og tegner, uten å bry seg om omgivelsene.
Han er imidlertid forarget på familien, som han mener er ansvarlige for at han er innestengt på denne måten.
-
Edvard Grieg har nå hatt to slitsomme, men suksessrike arbeidsår i "Harmonien" i Bergen. Nå er imidlertid helsen blitt dårligere, og Edvard og Nina reiser på kuropphold til det fasjonable Karlsbad i Böhmen, der stedets berømte kildevann skal kurere både dårlige mager og de fleste andre plager.
Men ikke noe kuropphold, om aldri så anerkjent, kan måle seg med helseboten i Hardangers friske luft, syns Edvard. Sommeren tilbringer han og Nina igjen i Lofthus, og i "Komposten" begynner arbeidet med den store cellosonaten, som senere skal komme til å bli tilegnet Edvards bror John.
-
Georg Brandes skriver et brev til Amalie Müller i Kristiania og takker for fotografiet hun har sendt ham. Han hadde riktignok ikke bedt om noe bilde, for han er vanligvis tilbakeholden med å be om slikt, understreker han. Men han er svært glad for å ha et slikt minne om henne, selv om hun naturligvis er langt vakrere i virkeligheten enn på bildet. Hvordan skulle noe bilde kunne gjengi hennes vakre øynes glans, spør han.
-
Victoria Benedictsson, som har begynt å føre dagbok, tilegner den sitt eget Alter Ego. Men hun understreker at dagboken kun inneholder slurv, siden hun av forsiktighetshensyn må ødelegge det hun har skrevet som er ordentlig utført. Slurv og ufullkommenheter gjør at det som står i boken antakelig kommer til å være ubegripelig for andre enn henne selv, understreker hun på bokens første sider.
-
Frits Thaulow skriver brev fra Kristiania til sin venn, den svenske kunstkritikeren og litteraturhistorikeren Karl Warburg, som han har besøkt i Gøteborg året før. Warburg har invitert ham til Paris for å overvære Salonen, som åpner i mai, med Frits syns ikke han kan reise nedover nå, siden han skal ta med familien til sydligere strøk til høsten allerede. Dessuten er han svært glad i den norske våren, som nå er på full fremmarsj. Løvet spretter, og alt blir så malerisk og fargerikt, det ville være synd å reise fra dette nå.
-
Edvard Brandes driver for tiden en krevende dobbeltflørt med Frits Thaulows kone og søster på samme tid. Nini Thaulow er gift med Ingeborgs bror Johan Henry Theodor Gad, som Edvard har truffet og forelsket seg i på sine besøk i Kristiania i april og oktober 1880.
I dag skriver han brev til Ingeborg Thaulow, som nå er tilbake i Kristiania fra Kragerø sammen med Frits og barna.
Han skriver:
-
Friedrich Nietzsche møter opp hos Malwida von Meysenburg i Roma for å treffe sin venn Paul Reé og Lou Salomé, som han nå har store forventninger til. De er ikke hjemme, men han får beskjed om at Lou og Paul er i Peterskirken. Her finner han dem: Paul har slått seg ned i en skriftestol der det faller et vakkert lys for å arbeide med sine notater og utkast. Lou leser en medbrakt bok.
-
Amalie Müller (som snart skal bli Amalie Skram) skriver en lang, grundig og anerkjennende anmeldelse av Ibsens Gengangere, som har vakt så heftig debatt blant teaterpublikummere, lesere og kritikere i det siste. Det er tydelig at stykket har gjort voldsomt inntrykk på henne.
Hun legger spesielt vekt på hvordan stykket viser konsekvensene av menneskenes gjerninger, og det som har å gjøre med det personlige ansvar. Hun signaliserer også en kristen affinitet, idet hun viser til Den gyldne regel i Bibelen.
