Adda Ravnkildes roman utkommer posthumt i København på initiativ av Georg Brandes. Den minner mye om det andre kvinnelige forfattere strever med for tiden.

Adda Ravnkildes roman Judith Fürste utkommer i København posthumt ved hjelp av Georg Brandes. Forfatteren begikk selvmord i fjor. Romanen minner påfallende om Amalie Skrams Constance Ring og Victoria Benedictssons Pengar.

Romanens kvinnelige hovedpeson vil noe: -- hun vil lære, få seg en utdannelse, slik at hun kan forsørge seg selv. Men hun har ikke penger, så hun må gifte seg. Det gjør hun med åpne øyne, og hun begjærer den mannen hun gifter seg med. Det er ikke ektemannen som ytre instans som hindrer hennes selvutfoldelse, men det at han er hennes erotiske begjærsobjekt. Dette føler hun seg forvirret og krenket av, for det går ikke sammen med hennes ønske om å være hel.

Forholdet deres mellom angrep og tilbaketrenkning igjen og igjen, det utvikler seg etter hvert til å bli en skyttergravskrig, aldri klarer de riktig å møtes. Og når hovedpersonen endelig vil erklære sin kjærlighet overfor ektemannen, blir hun stum. Hun har ikke språk for dette som hun føler.

Dette er karakteristisk for den kvinnelige modenritetens værensrom: der hvor romantikkens kvinnelige tekst har vært båret av argumentasjonsstrukturen, og språkets oppgave har vært å bære argumentet frem, er språket her (og hos Amalie Skram, Victoria Benedictsson) en impresjonistisk fiksering av situasjonen i all dens uoverskuelige sammenknytning av lag, bibetydninger og inntrykk. Den handler ikke om, men er utlevertheten til modernitetens forførende spill. Den har et udeltakende blikk, atomisert tale. Det er den argumenterende samtalen, det borgerlige resonnementet, som er veien til frihet.

Men i disse romanene er argumentene nettop i ferd med å bli spilt ut over sidelinjen av selve spillet. På den måten minner den om teatret, hvor publikum må nøye seg med det som skjer på scenen, men også må forholde seg til hverandres nærvær.

I disse romanene fins en instans som betraktende setter seg selv utenfor spillet. Det er ikke refleksjonen, den imaginære samtalen mellom tekst og leser, men suggesjonen teksten sikter mot.

Det er det samme som skjer i Strindergs dramaer på denne tiden. Publikum blir på samme tid sugd inn i og stengt utenfor fiksjonens scene.

Mens den naturalistiske illusjonskunstnen har hatt avsløringen av illusjonen som sitt kritiske prosjekt, har enakterens illusjonsoppbygning en annen virkning: den bryter ned grensene mellom fiksjon og virkelighet, subjekt og objekt.

Disse bevegelsene innenfor kunsten svarer til dobbeltheten i det moderne: På den ene siden brer troen på den offentlige dialogen seg, på den andre siden er det sider ved virkeligheten som er blitt ubegripelige, styrt av krefter som unndrar seg den enkeltes rasjonelle beherskelse.

Kvinneligheten, forstått som væren, hvor midtpunktet ikke befinner seg i individet, men i alt det udefinerbare og foranderlige utenfor, er blitt til et allment bevissthetsklima; det er tilstedeværelse og fravær på samme tid, som i et uendelig møbius-bånd, en dyp tvetydighet.

Dette betyr også at for mange av det moderne gjennombruddets kvinnelige forfattere kommer det til personlige og kunstneriske nederlag i denne tiden.