Henrik Ibsen og hans Suzannah har slått seg til i Molde etter å ha tilbrakt en måned i Trondheim, hvor de blant annet har vært sammen med Suzannahs stemor Magdalene Thoresen. Her i Molde tar de inn på det nybygde Hotell Alexandra. De som betrakter dem ser et tilbaketrukket og fåmælt ektepar som gjør lite av seg. Ofte kan Henrik observeres mens hans står for seg selv ved sjøkanten og ser utover fjorden -- noen ganger i timevis. Havet virker velgjørende på ham. Vittige tunger i byen mener han har mistet et kronestykke i vannet, og står og ser etter det. Det hender også at han lar seg ro et stykke ut på fjorden.
Til sin forlegger Hegel i København, som han og Suzannah nettopp har besøkt på Hegels sommersted, skriver han at han alltid har savnet å se havet når han har bodd i storbyer. Han har lekt med tanken på å slå se ned her i byen, men har slåt det fra seg igjen. Molde er tross alt en beskjeden by med bare runder to og et halv tusen innbyggere.
Ibsen skriver også fra Molde til skolebokredaktør og forfatter Nordahl Rolfsen fra Bergen. Rolfsen er i ferd med å redigere sammen en lesebok for barn på alle sju trinn i folkeskolen; ett bind for hvert trinn, der han presenterer barna for det beste han mener den norske litteraturen har å by på. Og Ibsen er blant det beste. Han gir Rolfsen tillatelse til å bruke alt han ber om.
Denne sommeren i Molde mottar Ibsen også et brev fra sin yngste bror, Ole Paus. Det er et langt og omstendelig brev; Ole har gjort seg stor flid og bruker sin vakre håndskrift til å vise sin bror at han oppriktig ønsker å forstå diktningen hans. Siden kommer han riktignok til å hevde overfor journalisten Peter Rosenkrantz Johnsen at han ikke har lest noe som helst av det Henrik har skrevet, men i brevet gir han i det minste uttrykk for at han har lest En Folkefiende. Når han ser rundt seg, ser han stadige bevis på at Henrik har rett når han lar sin hovedperson erklære at majoriteten er dum. Og han hedrer storebroren sin for at han har vært en så sterk, utholdende krigshest. At han har trukket så mange tunge lass. Men nå begynner folket å forstå noe av hva Henrik har forsøkt å fortelle dem, mener han. Han tror broren kommer til å oppleve å få rikelig lønn for arbeidet han har lagt ned i diktningen.
Ole kan ikke dy seg for å komme med noen lett misjonerende setninger om hva "hele Guds Arbeide gaaer ud paa", og legger til at for sin egen del har han solgt forretningen sin i Skien og flyttet til Tjøme, hvor han har åpnet en landhandel og dessuten driver litt jordbruk. Eiendommen heter Ormelet, og ligger vakkert og romantisk til, kan Ole fortelle, med flere hus, en nydelig hage og en nåleskog like bak. I skogen fins en stor slette som er fin å spasere på dersom man har til hensikt å fantasere. Og de lave åsryggene i landskapet gir en storartet utsikt over sjø og land. Han tror dette kan være et godt sted for Henrik å oppholde seg om sommeren. Her vil han kunne unnfange ideer, og samle stoff til diktningen sin ved å nyte naturen i stillhed, uten å bli forstyrret. Han vil kunne se bølgene bryte mot klippene. Og om kvelden, når solen eller dagen er gått ned, vil han kunne se fire fem fyr blinke, og om kvelden i måneskinn, særlig når det er stille, vil han ha et nydelig skue utover havet.
Han vil dessuten lett kunne til og fra byen daglig, også helt inn til hovedstaden, for dampskip legger til, og man kan også ta jernbanen fra Tønsberg.
Ole avslutter brevet med å fortelle litt om hva som har foregått i familien Ibsen opp gjennom årene som har gått etter at Henrik forlot dem. Moren Marichen døde i 1869, faren Knud i 1877. De to andre brødrene, Johan og Nicolay, har forsvunnet til Amerika, og Ole går ut i fra at de er døde, siden ingen har hørt noe fra dem eteter at de dro i henholdvis 1850 og 1869.
Ole vet ikke at han nok har rett i at Johan ikke lever lenger. Men Nicolay lever fortsatt en ensom tilværelse på den nordamerikanske prærien.
Ole ber instendig om at Henrik må svare på brevet. Men siden kommer forskere til å slå fast at ingenting tyder på at gjør det. Han har alltid vegret seg mot å slippe fortiden inn på seg uten en fast regi. Han har lagt stor avstand mellom seg og dem.
Mørkhagen, S. (2019). Ibsen : «... den mærkelige Mand». Oslo: Gyldendal. s. 542.