Sjøfart

Denne våren og sommeren leder den unge dansk-norske kongen Christian 4. ut på en dramatisk ekspedisjon nordover i sitt langstrakte rike. Ferden går til Vardø og deretter et stykke østover i Nord-Russland. Reisen er et dristig prosjekt; kongen seiler nordover med en orlogsflåte som består av halvparten av den danske marinen. De fleste skutene er utstyrt med flere titalls kanoner. Hensikten med toktet er å revir og skremme sjørøvere, fribyttere og andre som seiler og handler i disse farvannene uten å ha betalt toll til Danmark-Norge.

Kong Christian 4. følge har endelig nådd Bergen etter en strabasiøs ferd langs norskekysten på vei tilbake fra toktet i nord. Når følget nå går i land i Bergen, starter kongens og hans følge en serie av festligheter som kommer til å vare ut måneden.

I dag seiler skadronen med sju skip endelig inn til København etter reisen nordover til Finnmark og Nord-Russland, som har pågått siden april. Siden skal det av historikere bli hevdet at når Norge fortsattt strekker seg til Nordkapp og Grense-Jakonselv, er det fremfor alt Christian 4. nordmennene kan takke for det. Hadde han ikke satt hardt mot hardt, ville vår nordlige landsdel sannsynligvis vært en del av Sverige i dag, vil det bli hevdet. Da ville mann hatt andre grenser og andre typer samfunn på Nordkalotten.

Napoleon Bonaparte befaler at alle havner han kontrollerer på det europeiske fastland skal sperres for britiske skip. Slik vil han knekke britisk økonomi og hindre britene i å føre krig. Denne fastlandssperringen får sørgelige konsekvenser for Norge.

Henrik Ibsen ankommer Grimstad etter en fire dagers seilas med skipets Lykkens Prøve fra hjembyen Skien. Om tre måneder fyller han seksten. Her i Grimstad skal han være apotekerlærling hos apoteker Jens Arup Reimann, som nettopp har startet forretning i Storgaten. Betalingen er dårlig, husværet trangt.

Henrik Ibsen reiser med første dampskip som kan bryte gjennom isen fra Kristiania til København.

Amalie gifter seg med kaptein August Müller i Nykirken i Bergen. Etter bryllupsfesten går paret ombord i brudgommens seilskip, og seiler til London. Der skal skipet gjøres klar for den lange reisen til Vest-India og Mexico.

Om mange år skal hun komme til å si at hun da hun giftet seg bokstavelig talt ikke var kjønnsmoden.

Amalie Müller flytter som nygift inn i Nykirkealmenning 11 på Nordnes i Bergen.

Det er usikkert nøyaktig når hun er tilbake fra reise på August Müllers seilskip.

Hun bor i perioden frem til 1876 i Bergen i perioder mellom sjøreiser hun gjør med sin mann. Begge sønnene hennes blir født i Bergen. I en periode bor familien også på hotell.

Amalie Müller tilbringer ti uker i Belize sammen med August, i forbindelse med deres store jordomseiling. De er invitert ut hver eneste kveld, og er også i middag hos guvernøren. Hun morer seg strålende, og skulle gjerne vært der lenger.

Hun er gravid, og regner med å reise hjem til Bergen når de kommer til London. Så aborterer hun når hun er i tredje måned. Hun sørger dypt, men skriver i et brev at hun er kommet til at det er det beste; hun er fortsatt bare nitten år gammel.

Amalie og August Müller er i England og laster skipet. De skal tilbringe julen i havs. Det gruer hun for. Ettervinteren tilbringer de i Bergen.

Amalie Müller seiler ut Christianiafjorden på vei til Australia sammen med sin kapteinmann August. Hun strever med seg selv for tiden. Det er vanskelig å være en god kristen og underdanig kone, og hun har mange redselsfylte tanker om døden og om å komme til helvete. Hun skriver et svært langt og inderlig brev til sin elskede lærer fra skoletiden, Ole Elias Holck. Det er av avgjørende betydning for henne at han tenker på henne, ber for henne, aldri glemmer henne. Brevet er skrevet i et opphøyet og dypt kristelig språk.

Amalie Müller er i Odessa med Augusts skip, dypt deprimert og motløs. Noen ganger er hun så redd at hun ikke engang våger å be, selv om troen så langt har vært en støtte for henne.

De religiøse kvalene er enorme.

Så får hun brev fra sin kjære lærer Ole Elias Holck fra skoletiden i Bergen. Han sender henne kjærlige og formanende ord, hun føler at det er Gud selv som taler til henne gjennom dette brevet,  og tar dem inderlig til seg.

I Odessa sender hun sønnene Jakob og Ludvig til fotografen. Bildet som blir tatt av dem sender hun til sin far Mons Alver.

Amalie Müller vender i løpet av våren hjem til Bergen etter den store jordomseilingen med August og guttene.

Her, og etter hvert ute på Ask på Askøy utenfor Bergen, blir hun boende frem til 1877.

Amalie Müllers far, Mons Alver, returnerer fra Amerika for å hente kone og barn. Mons Alver, Amalies far, er 55 år gammel og har kommet hjem for andre gang fra Amerika for å førsøke å få med seg sin kone Lovise og de to yngste sønnene tibake til det lovede landet.

Lovise og sønnene bor nå i Christiania. Sønnen Bernhard er 24 år gammel og arbieder på kontor, og Martin 19 og teologistudent. Martin er svært syk, antakelig med tuberkulose.Mons blir hjemme i seks måneder. Han livnærer seg som snekker. Forholdet mellom ham og Lovise er svært anspent. Så gir han opp og reiser tilbake.

Camilla Collett skriver det første av sine lovede reisebrev fra Paris. Det handler om selve reisen. Hun har både stort og smått og fortelle om selve det å være på reise som enslig, aldrende  kvinne -- og stor glede av å reflektere rundt sine erfaringer. Det tar to døgn å reise fra København til Paris, og det er nesten ingen ende på hvilke pinsler man må gjennomgå -- forteller hun, ikke uten humor og selvironi.

Hun skriver:

"Paris, 20. Juni 1878.

Frits Thaulow skriver brev fra Kristiania til sin venn, den svenske kunstkritikeren og litteraturhistorikeren Karl Warburg, som han har besøkt i Gøteborg året før. Warburg har invitert ham til Paris for å overvære Salonen, som åpner i mai, med Frits syns ikke han kan reise nedover nå, siden han skal ta med familien til sydligere strøk til høsten allerede. Dessuten er han svært glad i den norske våren, som nå er på full fremmarsj. Løvet spretter, og alt blir så malerisk og fargerikt, det ville være synd å reise fra dette nå.

Edvard Brandes skriver et av mange brev til Nini Gad, som er Frits Thaulows søster, og gift med Ingeborg Thaulows bror Theodor:

"Frits, Frue og Kielland havde tilbragt nogle Dage her hos mig. De kom fra den farlige Ven, fra Skagen, hvor hele Selskabet - Fruen undtagen - havde været fulde som Alker - () Kun Frits var i lysende Flammer over de Helsingørske Skjønheder, og han satte dem ikke ringere i Brand. Saadant Hjerteknuseri har jeg aldrig set Magen til, hele Marienlyst laa for hans Fødder, naar han trak op.

Henrik Ibsen og hans Suzannah har slått seg til i Molde etter å ha tilbrakt en måned i Trondheim, hvor de blant annet har vært sammen med Suzannahs stemor Magdalene Thoresen. Her i Molde tar de inn på det nybygde Hotell Alexandra. De som betrakter dem ser et tilbaketrukket og fåmælt ektepar som gjør lite av seg. Ofte kan Henrik observeres mens hans står for seg selv ved sjøkanten og ser utover fjorden -- noen ganger i timevis. Havet virker velgjørende på ham. Vittige tunger i byen mener han har mistet et kronestykke i vannet, og står og ser etter det.

Arne Garborg er i begynnelsen av denne  høstmåneden på vei til Tyskland. Ombord på dampskipet til Stettin går det opp for ham at Henrik Ibsen og hans kone Suzannah er blant passasjerende. Litt utpå kvelden våger han å presentere seg for Ibsen, og også avsløre at det er han som skrev den famøse anmeldelsen av Gengangere i Dagbladet i sin tid.

Hurtigruten Trondheim-Hammerfest begynner å gå i fast rute.