Knut Hamsun beskriver livet på den nordamerikanske prærien i brev til sin venn og mentor Kristofer Janson

Knut Hamsun skriver til Kristofer Janson fra Casselton i Dakota om hvordan han i begynnelsen av denne måneden, på vei fra Minneapolis for å få arbeid på jernbanen sammen med noen kamerater, ble satt av midt på den vide og ensomme prærien.

Det eneste de kunne se i nærheten var tre lerretstelt, skriver Knut. Og der ville de ikke være, så de tok sekkene sine på ryggen og dro avgårde til fots til nærmeste by. Der var det ikke arbeid å få, så de gikk videre til Fargo, hvor de overnattet i en tom jernbanevogn som sto forlatt på skinnene.

I Fargo bor Amalie Skrams far, Mons Alver. Han er blitt amerikaner nå; han kaller seg John Oliver.

Om morgenen barberte Knut Hamsun seg under broen som førte over til byen Moorhead, som ligger på den andre siden av elven. En vaskekjerring som skylte klær i elven, lo av ham.

Men de fikk ikke gårdsarbeid i Fargo heller, så de dro videre hit til Casselton i Dakota, skriver Hamsun. De er stolte karer, og de nekter å motta grov kjeft fra arbeidsgivere. Det skaper en del problemer for dem.

Hamsun syns Dakota er som et stort hav. Nesten som å være på Atlanteren. Vognene på veiene ser ut til å svømme, husene til å flyte, det hele er trøstesløst ensformig. Om dagen når han arbeider på jordene er det dirrende hete, frådende sol, solen er hvit, stirrende grusom. Ikke en sky å se over ham. Vinden er mer varm enn lunken, og det fins ikke skygge i mils omkrets, bare en busk hist og her. Han syns det er et sørgelig syn; buskene strekker kvistene opp som for å be solen om nåde. Stammen og barken, er ussel, forbrent. Men solnedgangen er uten make, det må han innrømme. Aldri noe annet sted har han sett noe så rødt fråde så blodig rundt solen som her. Aldri på noe maleri, aldri i noe dikt. Han tror overhodet ikke det fins språk for slikt. Han syns J. P. Jacobsen burde ha sett dette han ville kunne fått noe ut av det. Alt her er langsomt. De er 30 mann på stedet, med de er jo alle farmere, han kaller dem åndelige lærdøler, det er ikke ment som noen hedersbetegnelse, men han er jo selv farmer nå. Han misunner sin venn Kristoffer, skriver han. Han lurer på om er dikter nå, bare dikter?