Amalie Skrams roman Lucie utkommer

Amalies roman Lucie utkommer hos Langhoff i København. Den handler om dobbeltmoralen  i  det  norske borgerskapet og dens følger – men fortalt fra det diametralt motsatte synspunkt av det i Constance Ring. Denne gangen er det ikke den uberørte unge kvinnen som står i sentrum, men en forført pike som har vært ugift mor til et dødfødt barn og vært danserinne i Tivoli.

I begynnelsen av romanen er Lucie en «holddame», altså elskerinne, til advokat Gerner. Han gifter seg med henne, i håp om at han kan oppdra henne til å bli en tekkelig hustru: «Hun er ung og blød som voks, jeg kan gjøre ud af hende, hvad jeg vil.» Han straffer henne med kulde og taushet når hun ikke føyer seg. Men selv om hun prøver så godt hun kan, klarer ikke Lucie å oppføre seg som en anstendig borgerfrue. Når hun snakker, ler og beveger seg, er det på en altfor utfordrende måte.

En kveld blir Gerner så rasende at Lucie løper vekk fra ham og gjemmer seg på en eng, hvor hun blir funnet og voldtatt av en ful av brutal mann som synes ansiktsløs. Senere oppdager hun at hun er gravid, og Gerner, som hun ikke forteller noe om voldtekten, er lykkelig.

Lucie faller inn i dype religiøse forestillinger og tigger Gud om at barnet må være Gerners. Men da det blir født, ser hun forbryterens føflekk på barnets kinn, og da glir hun inn i psykotiske forestillinger, får høyr feber  og dør en dramatisk død.

Mye av historien i romanen foregår i gatene i den voksende byen Kristiania. Rundt Lucie og Gerner får leseren innblikk i samfunn av forskjellige klasser med meget forskjellig syn på sedelighetsspørsmålet. De strengeste moralvokterne kommer fra borgerskapet, representert av Gerners venner doktor Mørk og hans kone; fru Mørk er fortørnet over å måtte omgås «en slig en».

For å unnslippe denne fordømmelsen løper Lucie tilbake til sine venner fra underklassen, Nilsen og Olsen fra Tivoli. Men hun passer ikke inn hos dem lenger; hennes ulykke er at hun ikke hører hjemme noe sted.Historien blir fortalt med stor sympati for Lucie; vi ser mye av det som skjer gjennom hennes øyne. All Amalies medfølelse for «falne piker» kommer til uttrykk her.  Lucies livsglede og seksuelle pågåenhet har fengslet Gerner, men det er ikke passende egenskaper for en hustru.

Man får likevel en viss sympati med Gerner, som må slåss med sine følelser samtidig som han ligger under for samfunnets fordommer.

Mottakelsen av romanen  er som vanlig delt. Høyrebladene roper skandale, venstrepressen er mer anerkjennende, og de norske avisene er overveiende mer positive enn de danske.

Den anonyme anmelderen i det danske Morgenbladet skriver to artikler med felles tittel: «Zolas Efterfølger.» Den første artikkelen handler om hr. E. Skram og hans forkastelige meninger om den nye litteraturen. Den andre bruker fru Amalie Skrams Lucie som eksempel på den slags litteratur som hr. Skram etterlyser: Hun er «Zolas Arvtager og Efterfølger». Lucie er en kjødelig søster til Zolas Nana, og romanen er kvalmende, for ikke å si tragikomisk. Danskene vil ha seg frabedt at de nye norske  profetene kommer og  besudlet deres land: «de kristianiensiske Bohêmers og Glædespigers Historieskrivere har intet at skaffe hernede hos os.»

Anmeldelsen i Politiken blir skrevet av Henrik Pontoppidan, broren til nervelegen Knud Pontoppidan, som Amalie kommer til å stifte bekjentskap med om noen år. Anmeldelsen strekker seg over fire og en halv lange spalter. Pontoppidan påpeker at fru Skram har fått mer anerkjennelse i Norge enn i Danmark – noe som er litt underlig, siden dansker ellers er så begeistret for norsk diktning og  norsk språk. Han finner en  del å rose i romanen, blant annet dens nøkterne gjengivelse av virkeligheten, men hans omtale er ikke ubetinget positiv. Leseren blir ikke grepet av fortellingen, men føler seg som en nøytral tilskuer; forfatteren har ikke formådd å engasjere ved å vise sitt eget engasjement.

Han sammenlikner romanen med Christian Krohgs Albertine, som han mener er skrevet med mindre kunst, men med en sorg og en bitterhet som gjør at man ikke glemte den.

Amalie takker Pontoppidan for anmeldelsen, skjønt hun må bemerke at «vi har vistnok en stik modsat opfatning af hvordan en bog skal være gjort for at være god».

Den mest udelt positive norske anmeldelsen står igjen i Bergens Tidende, hvor Bolette Pavels Larsen, som holder til i Bergen og er en god venninne av Knut Hamsun, priser forfatterens enestående iakttakelsesevne.  Det  er viktig  at  romanen  var  skrevet  av en kvinne, som kan vise hvor hjerteskjærende sørgelig Lucies skjebne er, skriver hun. Selv om emnet er frastøtende, er det få kunstnere som kan behandle det så diskré.

Herman Bang uttaler seg også i den norske pressen om romanen, denne gangen i tidsskriftet Peer Gynt. Han bruker samme bilde som tidligere, om et naturtalent som baner seg vei som en overveldende flod. Han har oppdaget en del feil ved romanen, og den mest graverende er en mangel på komposisjon. Men usedelig er den i hvert fall ikke, slår han fast.