Georg Brandes introduserer Friedrich Nietzsches filosofi for danske lesere

Georg Brandes skriver en introduksjonsartikkel i tidsskriftet Tilskueren om Friedrich Nietzsche under tittelen Aristokratisk radikalisme. Artikkelen vekker stor debatt, refereres fyldig i den danske avisen Politiken, og imøtegås blant annet av filosofen Harald Høffding.

Diskusjonen skal komme til å forsette de neste ni månedene, og er preget av sterke gjensidige angrep. Begge debattantene tar opp de etiske perspektivene hos Nietzsche.

Brandes forsvarer tankegangen i Nietzsches Zur Genealogie der Moral og hevdet at morallovene begrenser menneskeåndens frie utfoldelse. Han mener at Nietzsche er en demonisk og underlig tenker som det i grunnen kun er mulig å forstå for en fri sjel som Brandes selv. For dette er tenkning som foregår i store sprang og kast, det er ikke noe for borgeren og den politisk korrekte Høffding, for han er en mann med «rigtige Meninger» og «Lutter modne, humane Domme», og det holder ikke på så kraftig filosofisk kost som dette.

Brandes presenterer Nietzsche som en motstander av alt som er dannet og konvensjonelt, slik ser han filosofen som tegn på manglende kultur og sann personlighet.

En egentlig kulturtilstand kan først oppstå når man slipper det geniale til og for fullt tar inn over seg at menneskehetens høyeste mål må ligge i dens ypperste eksemplarer.

Brandes vier et eget avsnitt til en omtale av Nietzsches ungdomsarbeider under samletittelen «Ikke-tidssvarende Betragtninger». Her viser han sammenhengen mellom Nietzsches historiefilosofi og hans syn på oppdragelse og utdannelse. Kunnskap om fortiden og om historien ødelegger menneskenes handlekraft, mener filosofen, slik Brandes presenterer ham. Den hindrer dem i å leve livet. Ved å vekke pietet for fortiden virker den historiske kunnskapen antikvarisk og kritisk, men ikke skapende: «Betegnende for Nietzsches senere saa udpræget aristokratiske Tendens er hans Ivren mod den moderne Historieskrivnings Respekt for Masserne».

Brandes’ presentasjon viser også hvordan Nietzsche ikke bare er skeptisk til historievitenskapen, men også mener at pliktlæren forringer naturen. I stedet for å handle med grunnlag i plikt, må mennesket lære av livet selv for å stå rustet til handling. Mennesket må skape sin egen moral og bli sin egen lovgiver. Dets adel består i at det kan overta ansvaret for seg selv og ta herredømmet over de ytre omstendigheter i kraft av sin vilje.

Samfunnet sperrer mennesket inne og underkuer sterke og ville drifter som foretakslyst, dumdristighet, forslagenhet, rovbegjærlighet og herskesyke. Resultatet blir at instinktene, «fjendligt Sindelag, Grumhed, Drifterne til Afvæksling, Vovespil, Overfald, Forfølgelse, Ødelæggelse» vender seg innover mot mennesket selv. Samfunnet og den kristne religion har skapt en skyldfølelse som gjør at vi avskyr verden som en jammerdal, hvor de temmede individene hensettes i en tilstand av sykelighet, «opfyldte af Nid og Nag mod Skønhed og Glæde [] Væmmelsen ved Livet med Ønsket om at være noget andet, være andensteds, dette Ønske potenseret til højeste Inderlighed og Lidenskab».

Til våren skal Brandes’ tekst komme til å trykkes i oversettelse i det tyske tidsskriftet Deutsche Rundschau, oversatt av Laura Marholm. Dette betyr at Nietzsches forfatterskap nå for alvor er på vei ut i verden, samtidig som Nietzsche selv har trukket seg inn i sin egen verden siden januar dette året.