Vincent van Gogh er tilbake i det gule huset fra asylet og skriver til broren Theo om forholdet til familien

Vincent van Gogh skriver til sin bror Theo fra det gule huset i Arles, hvor han er tilbake etter sykdommen og sykehusoppholdet. Han syns det er ille at Gauguin har reist, og han er lei seg for de vanskelighetene han har skapt for ham, skriver han. Men samtidig hadde han hele tiden mens han var der en følelse av at Gauguin arbeidet med delt hjerte, skriver han: han ønsket både å reise til Paris, og å leve her i Arles på samme tid. Og det gikk jo ikke.

Vincent tenker på seg selv og Theo som et stort vi: Det er for dette som de deler, han arbeider for når han maler. Det plager ham at man så ofte støter på mistro fra kunstnere som man forsøker å hjelpe. Det blir så ofte til renkespill, og det resulterer alltid bare i tomhet.

Han tror at fem-seks kunstnere allerede har dannet en gruppe i Pont-Aven, eller kanskje den allerede er oppløst, for alt han vet. Han syns ikke de er uærlige, det er ikke det, men det er noen navnløst der, og det er en av deres skavanker som «enfants terribles», skriver han.

Han er svært opptatt av at Theo ikke må utsette bryllupet sitt med forloveden Jo. Det kommer til å berolige moren deres at han gifter seg, mener han, dessuten er det helt nødvendig for Theos posisjon i livet og i forretningsverden at han er gift. Når han er en gift mann, kommer han ikke til å være alene lenger. Det å ikke være alene er også noe Theo ønsker for søsteren deres, Wil: han har fortsatt et håp om at dersom hun ikke kan treffe og bli gift med en lege, så kan de vel kanskje hjelpe henne til å treffe en maler.

Uansett hva han mener om et par andre ting som har med foreldrene å gjøre, så har de tross alt vært et par eksemplariske ektefolk, skriver han. Han tenker mye på foreldrene sine; han glemmer aldri moren den gangen faren døde, da laget hun ingen store geberder, hun sa bare ett lite ord. Det fikk ham til å elske sin gamle mor igjen, mer enn før.

Mens han var syk, var han tilbake i barndommen igjen. Han så alt fra den gangen for seg: Hver sti, hver plante i hagen, hvordan omgivelsene så ut, åkrene, naboene, kirkegården, kirken. Kjøkkenhagen deres på baksiden av huset. Skjæreredet i et høyt aksietre på kirkegården.

Fortsatt har han de mest primitive minner om alt dette, og det er bare moren og han selv igjen for å huske alt dette nå, skriver han. Men han vil ikke skrive mer om dette nå. Det er bedre at han ikke forsøker å gjenopprette alt som gikk gjennom hodet på ham da han var syk. Han lar det ligge.

Han ber Theo om å gi Gauguin et av solsikkebildene hans. Gauguin likte dem uvanlig godt den gangen han bodde her i det gule huset. Og så lurer han på om Theo har sett portrettet han har malt av fru Ginoux. Han malte det på tre kvarter.