Edvard Munchs utstillingsåpning i Berlin blir en skandale

Edvard Munch har tilbrakt kvelden før sin utstillingsåpning i Berlin med å male de siste strøkene på maleriene sine. Nå er det åpning, og klokka ti presis åpnes dørene. Og før klokken er elleve, hører han hviskingen og latteren blant publikum.

De er støtt: Publikum syns bildene er latterlige, groteske, tegn på et fordervet sinn. Det virker som om de mener at  selve Kunsten er truet. Denne nordmannen Munch, som i Frankfurter Zeitung blir kalt Blunch, omtales som en gal impresjonist som har brutt seg inn blant rekke av de gode borgelige malere og forgiftet kunsten.

Både kulturministeret og keiser Wilhelm kommer på banen. Keiseren innkaller til et ekstraordinært møte i kunstforeningen. Han er en varm tilhenger av kunstens kraft, og en like varm fiende av moderismen, han nekter å gå inn i rom som er møblert med moderne møbler, i frykt for å bli sjøsyk. Kunstnes rolle er å fremelske de allment aksepterte verdier, det er hans syn.

Noe av bakgrunnen for denne skandaleutstillingen i Berlin er at Munch da han fikk statsstipend for tredje år på rad, opplevde at det begynte å gå rykter om at han hadde brukt stipendiepengene til et 'rekreasjonsopphold i Syden'. Da bestemte han seg for å vise resultatene av studietiden i Frankrike, og i september i år åpnet han igjen en separatutstilling i Kristiania. Utstillingen ble besøkt av den norske maleren Adelsteen Normann, bosatt i Berlin og medlem av Kunstnerforeningen der. Han ble straks begeistret for bildene, og det er han som har  sørget for å få invitert Munch til å vise utstillingen her i Kunstnerforeningens lokaler i Berlin.

Utstillingen i Berlin blir straks stemplet som en 'forhånelse mot kunsten'. Det er imidlertid malemåten, ikke motivene man reagerer på. Og etter diskusjon og avstemning i Kunstnerforeningen blir utstillingen stengt etter en uke.

Avisene er fulle av stoff om 'Der Fall Munch', men Edvard Munch selv er begeistret over oppstyret: '... jeg har ikke havt så morsomme dage - Utrolig at noget sådan uskyldigt som maling kan vække sligt røre', skriver han hjem til familien. Han mener det ligger god reklame i 'Der Fall Munch', og han tegner kontrakt med kunsthandleren Edouard Schulte om å vise utstillingen i Köln og Düsseldorf.

I desember kommer han til for egen regning å leie et lokale i Equitable Palast i Berlin, der publikum måtte betale inngangspenger. Det økonomiske utbyttet kommer imidlertid ikke til å bli det han håper på.

Men nå er Munch litt en kjent person i Berlins kunstnermiljø. I vinkneipen 'Zum schwarzen Ferkel' kommer han inn i et stimulerende miljø som på mange måter minner om bohemkretsen hjemme i Kristiania. Han knytter vennskap og kontakter med diktere, litterater og filosofer som August Strindberg, Richard Dehmel, Holger Drachman og Julius Meier-Graefe.

Den polske dikteren Stanislaw Przybyszewski, som er gift med Edvards venninne Dagny Juel, og selv er like sterkt opptatt av seksualitet og fri kjærlighet som mange av de andre bohemvennene, er selve livsnerven i dette miljøet. Det fungerer som en smeltedigel for ideer og motiver.

Edvard Munch leier seg atelier, og fortsetter arbeidet med motivene til Livsfrisen, som han har holdt på med en stund nå. Grunnstammen i denne billedsyklusen, der motivene er knyttet til kjærlighet, angst og død, er en gruppe bilder som kommer til å bli utstilt til våren, under tittelen Kjærlighet. her I Berlin lager han også sine første raderinger og litografier.

Munch kommer til å bo fire vintre på rad her i Berlin. Han har lite kontakt med tyske malere.

"Berlin blir i alfald ikke på længe nogen Kunstby", skriver han hjem til Kristiania.

Det er omgangskretsen i 'Ferkelen' som holder ham der. Når kretsen begynner å oppløse seg, kommer han til å bestemme seg for å bryte opp.

Møtet i den tyske kunstforeningen den 11. november ender med at det blir bestemt, med 120 mot 105 stemmer, å lukke utstillingen.

Det oppstår et regelrett slag mellom de unge og de gamle kunstnerne. De unge strener ut av lokalet, fulle av seiersfølelse. 45 av dem danner en ny forening: Berlins frie kunstforening.

Det er imidlertid ikke først og fremst Munchs bilder de forsvarer, men den dårlige etiketten de gamle kunstnerne utviser ved å oppføre seg så dårlig mot en kunstnerkollega som de selv har invitert.

Munch tar oppstyret  overraskende lett. Og det hele resulterer i at det blir arrangert en rekke nye utstillinger av bildene hans i Berlin og andre steder i Tyskland, og i Danmark. Han merker at det faktisk fins et publikum for bildene hans, særlig blant den unge intelligentsiaen, som er opptatt av det nye innenfor psykologi, psykitatri, symbolisme, nyromantikk, optikk, alkemi, dekadense og mystisisme.

Det fins et ønske om at alt dette skal komme sammen i et Gesamtkunstwerk. Og Munch selv skal komme til å tjene 1500 mark på det hele. Det meste av det skal han komme til å sende hjem til tante Karen og resten av familien i Kristiania. Slik blir han snart  pengelens igjen.