Hjalmar Christensen legger siste hånd på en bok der han beskriver den nye, skandinaviske forfattergenerasjonen og noen trekk i kulturen som han kaller den moderne dekadansen

Denne sensommermåneden sitter Hjalmar Christensen, som er en 23 år gammel embatsmannssønn fra Førde, og skriver ferdig en bok om det han velger å kalle dekadansen i samtidkulturen. Han kaller boken Unge Nordmænd. Et kritisk Grundrids. Uttrykket dekadanse bruker han for å beskrive som han understreker man kan finne på alle utviklingstrinn i historien, men som han mener for øyeblikket er så tydelig til stede i hans egen samtid at de til en viss grad karakteriserer den.

Han bruker altså begrepet dekadanse som en periodebetegnelse, og mener at visse dekadansefenomener er knyttet til overgangsperioder i historien.

Han beskriver i boken hvordan slike perioder er grunnleggende tvetydige: Dekadanse betyr at en bevegelse har stoppet opp. Dette kan føre til at strømmen blir til en sump -- men også til at den blir dypere. Dekadansen er altså på samme tid både forfall og forfinelse, skriver han. Men først og fremst han den som kjennetegn resignasjonen. Og da mener han resignasjon både på det estetiske, det sosiale, det politiske og det erotiske området.

Han beskriver en bestet form for tretthet: Den er full av tvil og kritikk, av bitter skepsis, pati og menneskeforakt. Noen ganger ender dette med religiøs omvendelsese. Det betyr at selvrefleksjonen stopper opp, mener han. Og det innebærer at menneskeånden går under.

Han tar for seg fransk, tysk, begisk og russisk litteratur som eksempler på dekadanse. Han nevner forfattere som Nietzsche og Maeterlinck, og viser hvordan deres verk kjennetegnes av individualisme og stor bevegelsesfrihet når det gjelder form.

Han mener det fins to typer dekadanse i litteraturen: Den vanligste typen er den passive dekadente, som glir inn i likegyldiget og handlingslammelse. Den andre typen er de som oppviser en form for forsert energi. De blir monomane, eksentriske, måten de utfolder sin lidenskap på er ikke naturlig.

I den nordiske litteraturen peker han på J. P. Jacobsen og Vilhelm Topsøe som eksempler på foregangsfigurer for dekadansen. Også ho Herman Bang finner han dekadante trekk. Men først og fremst er det svensken Ola Hansson som tydeligst utgjør enn nordisk variant av dekadanselitteraturen.

I den norske litteraturen fins det bare en roman som kan brukes som eksempel. Det er Arne Garborgs Trætte Mænd. Stort sett er det ellers naturalismen som regjererer i den nordiske litteraturen, mener han. Det er ikke mange dekadente typer å finne. Fremdeles er mye av det som skrives, preget av friskhet og sunnhet.

Han finner nye litterære tendenser hos Kinck, Collett Vogt, Finne, Hamsun og Amalie Skram, men disse forfatterne er barske og hardføre, og det ded skriver er slett ikke fintfølende slik den er i dekadanselitteraturen.

De mest typiske dekadansedikterne i Norge er Thomas og Vilhelm Krag, mener han. Arne Dybfest er derimot en falsk dekadent, som opptrer med en utenpåklistret etikette. Romanen Ira anser han for å være en parodi på en dekadanseroman.

Han skriver:

"Dekadansen, bleg og fin, med høstens underlige lysskiftninger, snar til glæde og til sorg, melankolsk lystig -- dekadanse "I fløieøspragt og skarlagensskrud" -- det er Vilhelm Krags lyrik."