Arne Garborg skriver til sin venninne Amalie Skram og avklarer sitt syn på spiritismen og politikken

Arne Garborg, som for øyeblikket befinner seg på Tronsens Privathotell i Kristiania, skriver til Amalie Skram og uttrykker sin dypeste sympati med den harde tiden de har hatt i hennes familie, med sykdom og elendighet, særlig for Erik Skrams del. Hvis Erik har klart seg gjennom en slik sjau uten å bli helt dau, må han jo være en ren satan, ja en trønder, skriver han. 

Garborg er ellers redd for at man går en ny istid i møte. Han fskriver: "Jeg var oppe hos en Magiker her forleden og fik ham til at fremstille mig Verdens Løb, og han sa, at den skulde egentlig komme. Men på Grund af nogle vældige aandelige Strømninger som vilde opstaa ved den Tid, skulde Ulykken afvendes. Ja, gid det var saa vel!"

Han takker ellers Amalie varmt for at hun er så begeistret for romanen Fred. Det er en bok som har plaget ham lenge, kan han fortelle. Og den sorten bøker pleier gjerne å mislykkes. Særlig da det i så høy grad har vært hans plikt å gjøre det bra denne gangen. Amalie, som kjenner Vestlandet og pietismen, og som dessuten har en viss idé om det å forfatte, må vel kunne aksepteres som dommer i denne saken, mener han.

Hulda er dessuten glad, kan Garborg fortelle, for hun har også en bok ute som Amalie har lest og rost, og det er bra, for det er første gang hun er ute, og kritikken har vært merkverdig slem med henne. Antakelig på grunn av den Strinbergianismen som er i ferd med å ta overhånd, tror Garborg. Den sure kritikken mot Huldas bok har vært litt ergelig for Garborg, innrømmer han. Det var nemlig han som fikk henne til å gjøre boka ferdig og sende den ut. Han syntes selv den var bra. Så at Amalie og Erik Skram nå gir ham medhold, føles som en tilfredsstillelse også for ham.

Amalie har spurt ham i et brev om hva han mener om spiritismen, og til dette svarer Garborg at hun får lese de artiklene om emnet som han har skrevet, og som snart kommer på trykk i Samtiden. "Ånder" tror han ikke stort mer på enn før, skriver han. Men han tror at man er på vei til å oppdage ett og annet i psykologien (kanskje også i fysikken?). Han skriver videre: "Vi har en liden "Cirkel" her og konverserer vore Borde, saa det er en Fornøielse. Det tar sig sgu noksaa komisk ud stundom; men Aander er det ikke."

Det er forresten igjen i ferd med å brygge opp til en politisk tid her i hovedstaden, skriver han. I det siste har han mistet troen på parlamentarismen. Og med stigende oppriktighet ønsker han unionen med Sverige og Bernadottene pokker i vold. De ligger bare her og er i veien, mener han. Tenk at man i fjor faktisk kunne ha blitt kvitt begge deler, om de bare hadde hatt mannfolk i regjering og Storting. Hele sulamitten skulle ha vært for Riksrett, og fradømmes ære og liv. Nå kommer det i stedet til å bli en lang og vond strid, omtrent som i vetostriden. Og alt annet nyttig arbeid blir liggende og visne. Akk ja. Garborg trøster seg med at hans magiker har lovet Norge en stor framtid.

Han avslutter brevet med å lure på om ikke Erik hadde hatt godt av litt fjelluft til sommeren.