Lolly Høst har fått en eksplosjon fra et petroleumsapparat midt ansiktet

Amalie Skram, som er på besøk i Kristiania fra København, har nå tatt inn på Missionshotellet. I dag skriver hun hjem til Erik i København om en forferdelig hendelse som har skjedd hennes avdøde bror Ludvig Alvers tidligere kone Lolly, som nå er gift med Sigurd Høst: Et petroleumsapparat har eksplodert i ansiktet hennes, og den brennende petroleumen sprutet opp i ansiktet og håret hennes slik at det kom i brann.

Lolly nye ektemann Sigurd Høst, som satt i et annet rom og underviste noen damer da ulykken skjedde, hørte skrikene hennes, og kom styrtende. Han tok om hodet hennes og kvalte ilden mot brystet, og slik ble han selv også forbrent.

Begge havnet på sykehuset, og etter dette skjedde det også flere ubehageligheter for paret som Amalie ikke har tid til å skrive om nå.

Men både Lolly og Sigurd er i orden igjen nå, selv om Lolly trodde hun måtte dø. Folk sier hun ikke har fått synlige skader etter ulykken.

Amalie har ikke sett henne selv, og håper også at hun ikke kommer til å treffe henne. Hun har et svært anstrengt forhold til Lolly etter at Ludvig, da han lå på dødsleiet, fortalte henne at han fryktet at datteren Inger ikke var hans barn. Sigurd Høst var i Lolly og Ludvigs bryllup, og kom også på overnattingsbesøk da de bodde på Kongsberg.

Amalie skal imilertid snart treffe sin niese Inger hos moren. Lovise er blitt svært fet syns hun, Kroppen er alldeles firkantet, og kinnene er store og hvite og hengende. Men øynene er kloke og klare som før, og hun er ikke det spor sløv, tvert i mot er hukommelsen hennes fabelaktig. Men Amalie syns moren nå ser altfor lystig på livet. Hun ler av alt og alle, og Amalie syns det er vondt å stå overfor et menneske hun har hatt det så mye moro sammen med og har funnet trøst hos i tinge stunder, og nå ikke kunne si noe til henne.

Da moren var på besøk hos Erik og Amalie i København fikk Amalie inntrykk av en slags tåpelighet hos henne. Hun som hadde vært så storartet livlig og med en så fabelaktig fortellerevne. Slik det er nå, har ikke Amalie ord for hva hun mener om saken. Moren, som tiligere så ofte sa at livet var bra nok, men døden var dog det beste, er nå dessuten alldeles forbitret på døden. Forleden sa hun: Hvorfor i all verden skal vi alle møtte dø! Vi har det jo så godt som vi har det.

Hun bor et gamlehjem på Sankthanshaugen i et stort høyloftet rom som er lyst og har fint utsikt. Hun har solgt sine overflødige møbler når hun flyttet på hjemmet. Over sengen har hun et brett som hviler på de lave sengestolpene, og helt dekker sengen. Oppå brettet har hun lagt et stort plysjteppe med mange pene ting stående oppå. Om kvelden når hun skal legge seg kommer piken inn og tar brettet bort, og om morgenen når hun spiser frokost med de andre beboerne, blir alt gjort i stad for henne.

Det fremgår også av brevet at det har vært brann i huset til Ludvig på Kongsberg, og at det gamle sølvtøyet som de fikk av Lovise til bryllupet, gikk tapt i brannen.

Og så har Amalie fått brev fra Bjørnson, kan hun fortelle. Det gjør henne lykkelig. Det eneste problemet er at hun ikke forstår et ord av hva han skriver - -håndskriften er totalt uleselig:

«Jeg har fåt et meget langt og dejligt brev fra B.B. Men jeg kan ikke læse det. Det er endda mere utydeligt skrevet end ellers. I fire dage har jeg hver aften og hver morgen siddet og grublet timer over det. Men endnu er der masser af ord, som jeg absolut ikke kan læse. Og meningen med hans brev fatter jeg ikke. Han siger straks i begyndelsen at han ikke har læst min bog, at jeg om 3-4 måneder kan høre indom, og så bagefter ser jeg en klage, en kritik som jeg ikke ved hvor hører hjemme. Men dejligt elskeligt, uforglemmeligt er brevet. Så meget kan jeg se, skjønt jeg kan ikke tyde dets kragetæer. I det hele tat har jeg fåt svært mange breve fra nær og fjern angående "Afkom".