Edvard Munch er tilbake i Åsgårdstrand etter et opphold i Tyskland, og havner i håndgemeng og flatfyll med kameratenene Ludvig Karsten og Ludvig Müller

Edvard Munch er blitt 42 år gammel og befinner seg i en mørk periode av livet. Han er tilbake i Åsgårdstrand etter et opphold i Tyskland. Sammen med Amalie Skrams sønn Ludvig Müller og maleren Ludvig Karsten, som har kommet på besøk, fester han i dager og netter.

Det kommer til et dramatisk oppgjør mellom ham og Ludvig Karsten.Etter dette skal Munch bare komme på snarvistiter til Åsgårdstrand.

Munch reiser så til Kristiania, overnervøs og medtatt. Men nå trues landet av krig, og han er ikke den som vil forlate landet i en slik situasjon. Til slutt lar han seg overtale til å lage en utstilling i Praha.

Om mange år kommer Munch til å skrive et notat der han forklarerhvordan han denne sommeren befinner seg i en temmelig frynsete forfatning. Alkoholforbruket er høyt, og hans oppførsel i sosiale sammenhenger ukontrollert, og preget av slagsmål og uprovoserte fornærmelser.

Det blir ikke bedre av at det lille huset hans i Åsgårdstrand blir et samlingssted hver dag og natt for festglade sommergjester. Ingse Vibe, som er avdøde Ludvig Alvers svigerinne, er en hyppig gjest. Det samme er altså maleren Ludvig Karsten og skuespillere fra hovedstaden, blant dem Ludvig Müller, Amalie Skrams sønn, og «kjekke menn fra vakttjenesten», det vil si unge menn som har vervet seg til tjeneste til marinebasen Haakonsvern i Horten.

Denne sommeren erklærer Norge seg uavhengig av Sverige, og det er overhengende fare for væpnet konflikt med naboen i øst. Unge og ikke fullt så unge menn strømmer til vervekontorene over hele landet.

Munch omtaler alle disse mennene som «kurmakere til frøken Vibe». Han selv har ikke vervet seg.

I stuen hans skråler og drikker de. Selv forsøker han å ikke drikke for mye.

De festglade finner ut at de vil ta en seiltur på fjorden. Munch blir med. Han liker å være på sjøen. Det blåser frisk bris, og Ingses gule krøller flagrer i sommervinden, skriver han. De krysser fjorden og går i land på Larkollen, for å innta forfriskninger på hotellet.

Her fins to nokså nyetablerte hoteller; Røeds hotell fra 1899 og Støtvik hotell fra 1900. De får tildelt et separat rom ved siden av spisesalen, for Munch vil helst ikke møte kjente, særlig ikke noen fra den raskt voksende kretsen av fiender, det vil først og fremst de som støtter hans forlovede Tulla Larsen etter bruddet og skuddet i Åsgårdstrand 1902.

De får servert pjolter, kaffe, smørbrød, vin og øl. De blir «hete», skriver han. Så lyder matklokken, og Munch syns han hører stemmen fra matsalen. Han er redd det er fiendene, og at de baksnakker ham. Han må finne ut av dette. Han går bort til døren og bøyer seg ned for å kikke gjennom nøkkelhullet. Da gir noen ham et spark, et støte bakfra, slik at han tumler inn i salen, og blir gjenstand for en hel del stirrende ansikter.

Det var Ingse som sparket. Munch blir fra seg av raseri, tar Ingse på kneet og slår henne.

Alle stirrer forskrekket på opptrinnet. Munch liker å fremstå som en gentleman overfor kvinner, men nå blir han oppfattet som ubehøvlet og uberegnelig, og etter denne episoden blir det mye snakk i Åsgårdstrand: Edvard Munch er blitt rabiat, han er en som pryler damer.

Munch bagatelliserer oppførselen sin med å skylde på at han ikke var frisk, og at det hele bare var ment som en spøk. Og det var jo tross alt Ingse som har kompromittert ham, mener han.

Men de andre ser annerledes på det. Han føler seg dolket i ryggen og såret i sjelen. Dette er tross alt venner og spiser maten hans og drikker vinen hans, mener han.

Men han er også grenseløst beskjemmet overfor Ingse. Og noen dager senere kommer han i alvorlig klammeri med Ludvig Karsten. Karsten har meldt seg som frivillig, og anklager Munch, og krangelen ender i et veritabelt basketak som Munch siden maler. Nå blir det uutholdelig for ham å være i Åsgårdstrand, og han flykter til sitt andre fedreland, Tyskland.