Alexander Kiellands lik blir fraktet til Stavanger med kystskipet. Det er sol og svak nordavind, over hele byen vaier flaggene, dom kirken er full av mennesker og tre sangkvartetter synger salmer ved graven. Det er en storslagen begravelse. Bjørn Bjørnson i sine erindringer i 1932 til å skrive dette om forholdet mellom Alexander Kielland og Bjørnstjerne Bjørnson: «Kielland benyttet gjerne en kjælen form til sine skarpeste utfall. Han bar med i sitt vesen en velfundert familietradisjon i det ytre sett, fra den gullknottede spaserstokk til de utilgjengelige fadermordere, som ingen moderne snipp torde ta kampen op med. Han syntes ikke at nordmennene - selv ikke de beste blandt dem - var fornemme nok i sine følelser og i sin optreden, når det gjaldt å verne om våre åndelige verdier. Det sa han til mig. Andre har sagt det samme siden. Men i hans munn dengang blev det en forutsigelse. Derfor nevner jeg det. Hans fortryllende hjem, hans kjære hus ved den vesle innsjøen, omgitt av roser og ranker og med en atmosfære hele byen måtte føle, det er ikke mere. Efter hans død blev det nedtrampet av et uhyre av et posthus. Og når jeg minnes hans hjem, er det en liten oplevelse jeg hadde med ham sist jeg var der, som sterkest møter mig. Vl satt sammen, og det blev lest noget av fars diktning for ham. Til slutt første kapitel av En glad gutt Da det var ferdig gikk han ut uten å si nogen ting - gikk bare sin vei. Kort efter kom han til bake. «Jeg kommer inn igjen før jeg har grett ud,» sa han. «Det varte for lenge.» Han tørret smilende sine øine med et stort silkelommetørklæ. «Jeg blir rent betatt over de to små børnene som kommer lyslevende ud av din fars hjerte og spaserer lyslevende inn i våre - med bukken og det hele. Andre ler; men jeg må græde, så rørt blir jeg. Jeg er så glad i din far, og kommer han så oven i kjøbet i all sin lyriske glede og udleverer de to ungene, da blir jeg så betatt av ham, at jeg ikke har godt av det. Jeg har et hjerte skal jeg si dig, som agerer stor dårlig*ed når man minst venter det.» Far kalte Alexander Kielland for Alexandrissime. Dette grasiøse superlativ gav uttrykk for det strålende i hans beundring for Kielland. Det kan ikke sies klarere og bedre. «Jeg trenger Kielland, han gjør mig glad» Far lengtet formelig efter ham. Det måtte også være gildt å ha enbetydelig ånd som Kielland til venn. En som til fars store fryd også hadde råd til å spinne et kniplingsvev av morsomheter omkring de største høitideligheter. En som kunde gi latteren hvad latterens var. Og mere til.
«Du er altfor übarmhjertig,» sa far ofte. Men le måtte han. Og som de kunde det sammen! Det var verd å høre på. (..) Da de bad ham tale ved Kiellandbystens avsløring i Molde rakte han hånden ut mot sine gamle følelser for Kielland og holdt sin vakre tale for ham som menneske, som dikter
Terjesen, M. (1999). Kitty Kielland : et portrett. Oslo, Gyldendal. s. 244
http://www.nb.no/nbsok/nb/af352fbdc133b179351702179821bf47.nbdigital?lang=no#3 og og Bjørnson, B. (1932). Bjørnstjerne Bjørnson : hjemmet og vennerne : Aulestad-minner. Oslo, Aschehoug.
tp://www.nb.no/nbsok/nb/c5ec51cb78c4450ac5dbb511942dd072?index=1#0