Søren Kierkegaard blir født samtidig som den danske stat går konkurs. Han er det syvende barnet i en barneflokk symmetrisk bestående av tre brødre og tre søstre. Faren er hosekræmmer Michael Pedersen Kierkegaard (1756-1838), som har vokst opp på en fattig gård i Vestjylland, nærmere bestemt i den lille byen Sædding ved Skjern. Faren har tidlig dratt til København for å arbeide i onkelens butikk. Han har så arvet onkelen og overtatt virksomheten, som etter hvert ikke bare skal handle om strømper, hatter og hansker, men også med fine saker som sukker, sirup og kaffebønner og endog luksusartikler som bomull og silke. Allerede i 1797 kunne den velhavende faren trekke seg tilbake og leve som rentenist av formuen.
Når grossereren ikke går med i statsbankerotten, skyldes det at formuen er plassert i kongelige obligasjoner som unngår devaluering. Slik kan han kjøpe seg en stor eiendom på det fornemme Nytorv, hvor Søren blir født og vokser opp. Bygningen, som ikke lenger eksisterer, ligger midt i mellom Rådhuset (i dag Domhuset) og Strøget (dengang Routen). På eiendommen ligger det i dag en bank. Sørens mor er Ane Sørensdatter Lund (1768-1834), som også kommer fra Jylland, nemlig Brandlund ved Brande, hvor foreldrene er bønder. Da hun ble ansatt i huset til hosekremmeren var han gift med Kirstine Røyen, som døde barnløs etter to års ekteskap. Ane kan hverken lese eller skrive. Søren skal aldri komme til å skrive et ord om sin mor. Som gutt skal Søren komme til å bli nesevis, en ertekrok og uærbødig, og det skal han i grunnen fortsette med gjennom hele livet. Det skal ikke komme flere barn etter ham, så han blir den yngste i søskenflokken, og den minste, spinkel, blek og stille, så han må lære å bite fra seg og stikke av. Han både erter og blir ertet. Han får økenavnet Søren Sokk fordi han ikke som de andre gutter går i støvler, men i sko og store strømper fra farens butikk. Han er skoleflink, men lærerne skal komme til å synes at han er nokså barnslig og mangler alvor.
