I København kan man se soldater og offiserer overalt. Håndverkere, sjømenn og de som har sine liv knyttet til handelen utgjør halvparten av innbyggerne.

I København, som er tvillingriket Danmark-Norges hovedstad, er byen omgitt av voller. De er bygget for å holde byen på plass og fiender unna, på dem vokser det trær, og blant trærne spaserer de av byens 120 000 borgere som kan komme seg unna når de vil vekk fra kloakkstanken, torgspetaklet, rottene, havnelarmen, de ramlende kjerrene gjennom gatene. Det er til København at norske unge menn som vil ha seg en høyere utdannelse reiser, for i Norge fins det foreløpig ingen slike læreinstitusjoner. Norge har vært underlagt Danmark på ulike måter siden 1380. Men dette er i ferd med å forandre seg nå.

I København kan man se soldater og offiserer overalt; en fjerdedel av innbyggerne er militære. Halvparten er håndverkere, sjømenn eller de har sine liv knyttet til handelen. Men blant byens innbyggere fins også statstjenestemenn og universitetslærere, kunstnere, advokater, dommere, prester, og noen få formuende. Femten tusen er tjenestefolk, og omtrent like mange er fattige uten egne midler. Og så fins det noen tusen horer i byen, og omtrent like mange brennevinsbrennere, og dermed også omtrent like mange kyr som lever av avfallet fra brenneriene. I denne byen følger brennevin og kyr hverandre.

Prostitusjon er utbredt. I stredene opp mot Frederiksbergsgade går herrene i flokker, horene står på sine vanlige forposter på hjørnene med silkeparaplyene som geværer ved føttene. De lar stille, kjærlige ord regne over studentene, arbeiderne og de militære som passerer, de har ting å by på. Det fins få av Københavns herrer som ikke vet hva det vil si å følge med dem hjem. Horene blir jevnlig kontrollert for kjønnssykdommer, og dersom de selv melder seg innen to uker etter at de oppdager at de er blitt syke, lover Københavns politi amnesti og gratis sykehusbehandling.

En av Københavns formuende borgere er hosekremmeren Michael Kierkegaard. Det er han som er Søren Kierkegaards far, men han vet ingenting om at sønnen kommer til å bli en berømt filosof, for Søren er ennå ikke ett år gammel. Søren Kierkegaard kommer til å bli den andre filosofen som kommer til å gjøre voldsomt inntrykk på Amalie. Det kommer hun ikke til å være alene om; også Kierkegaard kommer til å øve enorm innflytelse på kommende generasjoner av forfattere, intellektuelle og vanlige folk.

Familien Kierkegaard er nærmeste naboer til Råd- og domshuset i byen, det er her horene må møte opp for å la seg innskrive i protokollene som holder rede på hvem de er, hvor de bor og hvilke liv de lever.

Om natten er København lukket ved hjelp av de fire portene; Østre Port, Nørre Port, Vester Port og Amager Port. Utenfor portene er det åpne landskap, enger og gårder. Noen gjestgiverier. Byen blir låst på slaget tolv midnatt, og nøklene til de tunge portene blir brakt til kongen på Amalienborg slott. Først om morgenen klokken syv blir de åpnet igjen.

Om våren, på Store Bededag, spaserer københavnerne på vollene. Kvelden i forveien har alle byens kirkeklokker ringt for å varsle om at det er på tide å stenge kroene og forretningene, københavnerne skal forberede seg på å stille uthvilt og edru i kirken neste morgen. Tidligere kunne man høre det vakre klokkespillet fra Vor Frue kirke denne vårdagen, men etter at engelskmennene for sju år siden sendte sine kanonkuler inn over byen, og en brannrakett traff kirkespiret, som raste ned over kirkeskipet og satte hele bygningen i brann, har det ikke vært noe klokkespill å høre.

Det er lett å se på københavnerens klær hvilken stand de tilhører her de spaserer på vollene og ser og blir sett: Arbeidere og småhåndverkere går annerledes kledt enn de mer velhavende gruppene i samfunnet, storkjøpmennene og embetsstanden, og nå har også underklassen begynt å spasere her.

Alderen spiller en stor rolle i valg av klær. Det er mennene som interesserer seg mest for svingningene i motene, klærne deres er fortsatt preget av napoleonstidens empirestil og de klassiske linjene; skjorter med mansjetter, ofte med kniplinger, stramtsittende bukser og støvler med lange skaft som gjerne kan være spisse i tåen. Og over dette en frakk eller livkjole, med små skjøter og brede oppslag, trange ermer, forgylte knapper; de ser fornemme ut. Parykker er i ferd med å gå av moten nå, men det fins fortsatt noen som bruker en flat parykk som ender i en nakkepisk, holdt sammen av et farget bånd. Særlig de eldre mennene er konservative på dette punktet, og Michael Kierkegaard er en av dem. Som ytterplagg bruker en mann av hans stand en kappe eller et slag uten ermer. På hodet har han en høy hatt. Ingen mann beveger seg ut på gaten uten hodeplagg.

En av de mange unge mennene som har studert her i København heter Michael Skjelderup. Han skal komme til å bli Norges første professor i medisin. Michael vokste opp på prestegården i Hof i Vestfold, han var en svakelig gutt, og han stammet, særlig når han ble engstelig. Siden han var så svakelig, tenkte man det var best å oppdra ham ekstra strengt, og han fikk ikke gå på skolen. Men hans ønske om å lære var intenst, og etter hvert som han vokste til, skaffet han seg først plass som apoteklærling, siden leste han kjemi på egenhånd, og så ble det til slutt ordnet slik at han fikk reise hit til det nye kirurgiske akademiet her i København for å studere. Han giftet seg med en dansk kvinne, de har to små barn sammen nå.

Da Michaels søster døde for atten år siden, tok han til seg sin nevø, som den gangen var tre år gammel og bodde på Borre prestegård i Vestfold. Nevøen het Jacob Worm Skjelderup Müller, og i år er han 21 år gammel. Han har gått på katedralskolen i København, den samme som Søren Kierkegaard om noen år kommer til å begynne på. Han tok examen artium i fjor, nå holder han på med examen philosophicum, siden kommer han til å flytte til Christiania og få legeutdannelsen sin der. En av kameratene hans i studietiden kommer til å bli Niels Henrik Abel, som kommer til å bli en av verdens mest kjente matematikere. Amalies eldste sønn kommer til å bli oppkalt etter Jacob: Han kommer til å få navnet Jakob Worm Müller.

København gjorde Michael Skjelderup godt. Han blomstret opp, og fikk snart ry som hjelpelærer for sine studiekamerater. Han avla kirurgisk eksamen med beste karakter. Nå i år er han utnevnt til første professor i medisin ved det nyopprettede universitetet i Christiania. Det hender fortsatt at han stammer, men det er mest når han kommer i pressede situasjoner. Han er spedlemmet og har et smalt, markert ansikt, er glattbarbert, med langt kinnskjegg. Nesen er skarp, nesten som et fuglenebb. Øynene inntrengende.

Adoptivsønnen hans Jacob skal komme til å studere medisin i Christiania, ved det nye universitetet. Og han kommer til å gifte seg med en prestedatter fra Nittedal, og bli Amalies første svigerfar. Det er hans sønn, August Müller, som kommer til å være den tidligere skipskapteinen, siden mølleeier, som er gift med Amalie når hun sitter på Askøy utenfor Bergen og leser Schopenhauer og Kierkegaard. Jacob Worm Skjelderup Müller og hans kone Birgtta Ulrikka Augusta Stenersen kommer i en periode til å bo i Gjerpen, ikke langt fra der hvor Henrik Ibsen kommer til å bli født og vokse opp. Hans andre sønn, Michael, kommer til å bli født bare noen uker etter Henrik. Etter dette kommer familien til å flytte til Bergen, hvor Jacob kommer til å bli statsfysikus.

Amalie Skrams første mann August kommer til å bli født i Bergen, som den sjette av sju i søskenflokken. Familien kommer i 1829 til å bosette seg i huset i nærheten av Domkirken i Bergen, der Johan Sebastian Welhaven for tiden vokser opp sammen men søsknene sine. Welhaven er syv år gammel i år. Han er en stridig gutt, rappkjeftet og følsom, og han elsker å tegne. Faren hans er prest for de spedalske på St. Jørgens hospital, en kjærlig og omsorgsfull mann. Moren er strengt oppdratt, vakker og livlig. Gjennom henne er Bastian, som han kalles i familien, i slekt med dikteren Johan Ludvig Heiberg i København.