Ingeborg Alver Olsen, Amalie Müllers tante på farssiden, bor i Stavanger sammen med sin familie. Hun er 44 år gammel, og har fire barn som alle er født i Bergen. Hun er to år yngre enn sin bror Mons Alver, Amalies far, og skal siden sies å være modell til den kloke konen i Alexander Kiellands roman Else, som skal utkomme i 1881.
Hun blir kalt madam Olsen, men også doktor Alver, hun er en dypt religiøs og svært driftig dame med med både evne og vilje til å gjøre gode gjerninger, og hun har dessuten store kunnskaper og helbredende evner.
Aasta Hansteen skal komme til å si om henne at dersom hun hadde vært mann og kunne fått medisinsk utdannelse, ville hun ha blitt en stor lege. Hun kommer etter hvert til å flytte til Bergen og drive sin virksomhet der, i konkurranse med byens leger.
I sommerhalvåret drar madam Alver ofte av sted for å samle planter og urter som hun bruker i behandlingen, -- det har hendt at hun er blitt budsendt i sykebesøk helt til Østlandet.
Skuespilleren Agnes Mowinckel (som skal komme til å bli født i Bergen i 1875) skal om noen år komme til å fortelle at hun en dag i oppveksten så en meget vakker dame i lys råsilke regnkåpe komme langsomt gående ned gaten hvor hun bodde i Bergen. Hun så usikkert mot hvert hus, som om hun søkte etter et bestemt sted. Agnes kjente igjen Amalie Skram, og løp bort til henne og lurte på om hun søkte etter noe. Det gjorde hun; hun lette etter madam Olsens, «doktor Alver» sitt hus. Agnes viste henne huset, skal hun komme til å fortelle, og stilte seg opp for å vente og se om hun kunne komme tilbake. Det gjorde hun meget snart - men da så hun seg overhode ikke om; hun gikk av sted med forte skritt.
Agnes stormet inn til doktor Alver og spurte: Ka sa hon?
Hun spurte om hun kunne få bo her, svarte doktor Alver. Men doktoren hadde svart at så lenge hun skriver de svinebøkene, var det ikke aktuelt å få husrom hos henne.
Bøe:, O. H. o. Y. (2000). "Onkel Ole, tante Marthe og tante Ingeborg -- hvor bodde de i Bergen?" Amalie Skram-selskapets årbok 2000, s. 29-37.
og Tiberg, A. (1910). Amalie Skram som kunstner og menneske. Kristiania, Aschehoug.
http://www.nb.no/nbsok/nb/21c119aeef1fe9be48245c0096d23b97?lang=no#31 og
Gløersen, I. A. (1965). Min faster Amalie Skram. Oslo, Gyldendal. s 117.