Bjørnstjerne Bjørnson sliter med å få familien til å stå tidlig opp til frokost med sang på Aulestad

På gården Aulestad i Gausdal er familien Bjørnson nå vendt tilbake fra sine år i Roma. Bjørnstjerne Bjørnson er en selvskrevne herre og konge på gården. Sønnen Bjørn er nå blit femten år gammel.

I 1932, når han selv er blitt en gammel mann, kommer Bjørn til å skrive dette om regimet, det religiøse livet og familieforholdene på Aulestad:

"Vi måtte f. eks. hver morgen klokken syv være ved frokostbordet. Far gikk tidlig tilsengs og sov utmerket. Der måtte store hendelser til for å ta hans søvn. Vi møttes altså ved frokosten klokken syv. Da stod vi alle bak vare stoler syngende: Alt står i Guds faderhånd. Det hadde vi aldri gjort i Syden. Livet der og lyset og luften ligger ikke til for salmesang. Den får man i de praktfulle kirker. Men oppe på Aulestad blandt alle de religiøse venner falt det naturlig.

Far må vel også sies å ha vært sterkt religiøs på den tiden og har kanskje følt trang til på denne måten å understreke sin tro utadtil. For han leste aldri prekener for oss.

Prosten Konow, som forresten var vår nære omgang, var en kirkens embedsmann og forkynte ikke i Grundrvigs ånd. Hans utlegning av Skriften var absolutt realistisk, og farmor kom en søndag hjem og fortalte, at Konow da han skulde forklare Bibelens ord om «å gå inn i moders liv for annen gang», hadde sagt, at dette ikke måtte opfattes bokstavelig; men som et billede.

Klokken syv altså. Selv mor og farmor var med. Jeg hatet klokkeslettet. Og så disse samme ordene hver morgen! Jeg tenkte på ganske andre ting. Når far merket det, sang han næsten truende og så på mig. Plutselig fikk mor ikke lov. Doktor Paulsen forbød det. Hun måtte ligge utover formiddagen. Farmor benyttet anledningen til å forbli i sin seng hun med. Jeg ertet henne og spurte om hun sang alene. Hun måtte le, men blev straks alvorlig og sa som det sømmer sig en prestekone, at «Vår Herre liker ikke sådan spøk, gutten min!» Nu skulde en jo tro, at morgenandakten der med var tatt ut av denne syndens verden, men det være langt fra. Der far var, der var ha iherdig. Vi måtte være på pletten som før, og våre røster duret gjennem huset, så Linda påstod ikke en hel menighet kunde hamle op mot oss. Det sier sig jo selv at farmor og mor også fik føle, at «dagen var oppe og solen tendt» når vår krafitge andakt vekket dme klokken syv.

Doktor Paulsen måtte igjen til. Han var en morsom mann. Med flott byskjegg som delte sig under haken, og særdeles rasjonalistisk og utenfor alle slags utøvelser i kirkelig retning. Mor især måtte på ingen måte vekkes så tidlig. Vi kunde altså ikke mere synge. Det var innlysende.

Men vi hadde ikke regnet med far. Morgenen efter doktorens ukas stod vi allikevel bak våre stoler og sang - men meget lavt, næsten hviskende. Mange år senere gjengav jeg for far disse morgenstunder, som sluttet med hviskende salmesang. Jeg skal si han moret sig. Hviskesangen blev innstillet; men frokosten klokken syv varte ved. Jeg gikk til Paulsen og bad ham gi mig skriftlig attest for at jeg ikke tålte å stå op før åtte. Jeg fortalte ham at jeg lå og leste til langt på natt og meget av dagen også. Alt jeg fant av bøker hos far. Men Paulsen var ikke å formå til å hjelpe mig. Min lidende tilstand var ham ikke synbar.»