Dato
desember 1882

Friedrich Nietzsche er på hvileløs reise etter at det har gått opp for ham at han er forlatt av Paul Reé og Lou Salomé. Han er i dårlig form: ulykkelig, såret og paranoid.

Han slår seg til slutt ned i Rapallo ved Portofino-halvøya, her har han utsikt over det liguriske havet og kan dyrke ensomheten på sine spaserturer. Han blir værende her til februar 1883.

Det er nå han unnfanger første del av verket Slik talte Zarathustra. Her får han også beskjed om at Georg Brandes er blitt klar over hans forfatterskap, og det er en stor oppmuntring.

Han bearbeider langsom sin fortvilelse og frustrasjon over å ha mistet Lou. Han er først rasende på Paul Reé, siden flyttes raseriet over på Lou, og blir sterkt preget av hore-madonna-klisjeen som forsmådde menn har lett for å benytte seg av. Han skriver det ene fortvilede og samtidig åpenhjertige utkastet til brev til de to etter det andre, og han legger ikke fingrene imellom med hensyn til hvor dårlig han nå har det. Han må ta sterk sovemedisin, kan han fortelle, ja, betydelige doser opium.

I julen betror han sin venn Franz Overbeck at han er i ferd med å ta sitt eget liv. Dersom han nå ikke kan finne opp den alkymi-kunsten som kan skape gull ut av all denne dritten har må gjennomleve, er han fortapt. Halvannen måned senere skal han imidlertid komme til å skrive at gullet nå er i hans hender.

Ting begynner å gå den rette veien med skrivingen nå.

Korrekturlest?
Nei
Kilde

Thielst, P. and Ø. Sjaastad (1998). Jeg er intet menneske - jeg er dynamitt! : historien om Friedrich Nietzsche. Oslo, Gyldendal. s. 186

http://www.nb.no/nbsok/nb/a399d7042808aced28dbaa0292c367b3.nbdigital?lang=no