Amalie Skram skriver til Arne Garborg om kvinner, seksualitet og romanen Constance Ring

Amalie Skram har søkt råd hos Georg Brandes angående sin roman Constance Ring, som forleggeren Hegel ikke vil utgi. Brandes har uttalt seg rosende om boken; det eneste han ikke liker ved romanen, er dens smiger til Bjørnson. Hun skriver til sin venn Arne Garborg. I brevet forteller hun om sitt syn på kvinner og seksualitet:

"Fra G.B (Georg Brandes) fikk jeg også en høyst komisk tilrettevisning. Du vet, det hadde vært vrøvl med Hegel. I den anledning fikk GB. Korrekturen til gjennomlesning; de siste arkene manglet. Om det han hadde lest, kom han til meg og uttalte seg meget anerkjennende. Men, sa han, slutningen kjenner jeg jo ikke, og det er den Hegel på beroper seg. Da han så hadde lest slutningen, skrev han følgende: «Slutningen er lest og det er intet å innvende. Denne slutningen er jo nødvendig krevet av bokens idé. Selvfølgelig kan hverken scenen med Lorck, eller den med Mejer, eller den med Constance på noen måte unnværes. Saken er ført til ende med kraftig konsekvens. Min eneste innvending er de platte og aldeles unødvendige smigrerier for Bjørnson som boken virmler av i begynnelsen, likesom i hver eneste avis og tidsskriftartikkel De i Deres liv har skrevet» osv. GB. er bitt av Bjørnson-hat; det finnes ikke det skjellsord i sproget han ikke har hatt i sin munn når han taler om B.B. siden denne skrev «En hanske». Og han snerter og sparker til ham i hver eneste avisartikkel og ved alle mulige og umulige leiligheter. Det er en latterlig het, slik som han farer frem. Og det verste er at han i sin tid skrev et rosende takkebrev til B.B. om boken. Nu er GB i Tyskland og skriver noen aldeles skandaløst slette brev hjem. Han er en liten karakter. Så har det jo også vært så meget skriverier og angrep og tilrettevisninger på ham i anledning av en bemerkning i hans anmeldelse om deg og dine bøker. Og han slår om seg med mer ilterhet enn forstand. Han er så flat og uoverlagt ofte i sine tilsvar. Men du ser du må komme her ned. Det er masse av ting å tale med deg om.»

Og om Bjørnstjerne Bjørnson skriver Amalie:

«Du, det er sant! Jeg må fortelle deg hvordan det gikk meg med B.B. og «Constance». Jeg skrev ham og spurte om Huseby hadde efterkommet min begjæring og sendt ham boken; det var lenge efter den var utkommet. Så fikk jeg fra B.B. følgende svar: «Jeg har ikke lest din bok, ei heller J.H.'s melding, ei heller noen annens. Men det har harmet meg at du gav deg til å skrive en bok. Det har skuffet og ergret meg at du av din mann fikk lov til å utgi den. Dette papir har en flekk; det har mitt vennskap for deg ikke. Hadde jeg trodd at du var forfatter, så skulle du sett!» Han er en tyrannisk stut av et menneske.»

Og her er hva Amalie skriver om kvinner og seksualitet. Dette er et tema hun og Garborg forsøker å hjelpe hverandre med å forstå:

«Du kan vite jeg ble forferdelig glad over ditt tilsagn å ville skrive om Constance. Det kan trenges. Behandle den som et «dokument humain»; og den som vil, kan av dette dra den lærdom at kvinnene, nu som alltid, er akkurat det mennene har gjort dem til og har gjort seg verdig til. Kvinnene vil følge eiter, de. De vil si som så: skader usedeligheten ikke mennene, eh bien, så kan den heller ikke skade oss. Og jeg tror det for begge kjønns vedkommende forholder seg slik. Den skrekk som står ut av det som de kaller usedeligheten, har hatt en skadelig virkning. Jeg tror det, men jeg vet det ikke. Og så er kvinnene fremfor alt det som det forbannede fortielsessystem har gjort dem til. De vet jo ingenting. Tenk hvor det må pirre nysgjerrigheten, dette om ingenting å vite endog bare halv beskjed. Og hvor det må bringe dem til å dømme galt og forkjært og dumt om de tingene. Jeg lar også Constance i siste øyeblikk komme med en beklagelse over at hun hadde visst for lite. Jeg tror de bør oppdras med full klarhet over alle de naturlige spørsmål og funksjoner og foreteelser.»