Christian Krohg tilbringer vinteren i København, og er ofte på besøk hos Amalie og Erik Skram. Han har alltid med seg vennen Hans Jægers bok, og blir observert av Nils Collett Vogt

Christian Krohg tilbringer denne vinteren i København. Han kommer ofte på besøk hos Erik og Amalie Skram, og alltid snakker han om Hans Jæger. Den unge Nils Collett Vogt, som er mye sammen med Krohg og ekteparet Skram denne vinteren, skal siden komme til å skrive dette om Krohgslik han fremstår denne vinteren:

«Også Christian Krohg var vinteren 87-88 i København. I grunnen snakket han nødig om annet enn Hans Jæger, «Nordens Manet» som han kalte ham, og hadde når han gikk i selskaper, hyppig Kristianiabohémen med seg. Til gjestenes fornøyelse eller ikke fornøyelse leste han så ved desserten opp et større kapitel.

«Det er dog merkverdig,» sa den danske måler Hans Nicolay Hansen til meg, «at en så imposant skikkelse, en så rikt utrustet mann som hr. Krohg daglig går rundt og reklamerer for denne litteraturhistoriker hr. Jæger, som nå altså har skrevet sammen en roman.» Jeg skyndte meg å opplyse ham om at Henrik og Hans Jæger var to i høy grad forskjellige ånder.

«Jaså,» svarte han, «det ante jeg ikke. Unnskyld min uvitenhet. Altså Hans Jæger.»

Til meg sa Krohg strengt: «Deres vers har ikke noe med tiden, vår urolig strebende tid, å gjøre. Skriv heller Deres eget liv!» Jeg bad om tilgivelse for at jeg dessverre ennå ikke hadde noe liv å se tilbake på. Knapt nok at jeg hadde begynt mitt liv. Manende løftet han hånden i været.

«Noen små impressions hva?» Impression var slagordet i hans munn.

Det har siden ofte undret meg at en personlighet av Christian Krohgs dimensjoner, en så myndig herre, en så omfattende intelligens kunne bøye seg lydig under fikse idéer, skapt av en ikke-kunstner, sverge til formler som, hvis det ble arbeidet etter dem, måtte innskrenke all kunstnerisk frihet, umuliggjøre all virkelig diktnings trivsel.

Det viste seg da også snart at med den evne til selvfornyelse som er enhver stor kunstners forutsetning og forrett, lot han seg i lengden ikke stanse av teorier og stivlinjete formler. Krohg stanset lykkeligvis ikke opp der. I kraft av sin virkelighetsklare forstand, sitt skeptiske eller medfølende, alltid gløgge smils overlegenhet, sin overlegne common sense, også av ungt alvor når han trodde å ha møtt noe menneskelig verdifullt, utviklet han seg til å bli en av de ypperste journalister vårt land har frembrakt.

Hans Jægers innflytelse ble av kort varighet. Det var noe apostolisk, for ikke å si gammeltestamentlig, i Krohgs forkynnelse, men det er neppe trolig at han i Danmarks hovedstad vant disipler for sitt, eller rettere sagt Jægers, syn på litteraturen og dens oppgåver. Det skulle da være meg.Tatt på slep av ham planla jeg, skjønt med hemmelig motvilje, en roman, som kom ut senere under tittelen Familiens Sorg.»