Amalie Skram elsker de norske vedovnene, som er så enkle å betjene.

Amalie Skram er på besøk hos sin bror Ludvig Alver Kongsberg. Hun har vært nedbrutt lenge, og besøket hos Ludvig er et forsøk på å komme vekk fra alt som tynger hjemme i København, særlig i forholdet til Erik, som hun er overbevist om at var utro. Men hun vil også komme videre med skrivingen, som det går trått med.

Ludvig er halvannet år yngre enn Amalie, en spedlemmet mann, stemmen hans er hes, usikker. Han er temmelig nærtakende, og steil som sin søster, og som henne er han språklig begavet. Hans religiøse utvikling har gått parallelt med hennes, det samme har hans intellektuelle utvikling mot de nye, radikale ideene som ligger i tiden. Dessuten har han dikterambisjoner. Men der Amalie har funnet frem til et litterært språk som er djervt, dramatisk og fullt av liv, skriver Ludvig leilighetsdikt og taler som ikke hever seg over tidens klisjeer.

De to søsknene har det hyggelig sammen denne våren i Kongsbergs skarpe fjelluft, i overgangen mellom vår og sommer. Ludvig er full av glede over besøket, han anstrenger seg for at hans karismatiske søster skal ha det behagelig, sørger for at det blir fyrt opp i de store ovnene når de skal være sammen, selv om han selv foretrekker å leve i iskalde rom for å spare på veden.

Tjenestepiken får beskjed om å bære opp vann til henne så Amalie kan få sitt kalde morgenbad hver morgen, slik hun er vant til, og hun blir servert kaffe på sengen. Selv får hun fyre så mye hun vil. Hun er full av begeistring over de norske kakkelovnene, og skriver hjem til Erik:

Det er så dejligt med det, at jeg nu kan holde den varme jeg vil herinde hos mig selv. Ved ligger der altid opstablet under kakkelovnen, og ovnen her er så let at håndtere at Du bare behøver at holde en fyrstikke hen foran spjeldet når veden er lagt tilrette – en eneste tændt fyrstikke, så står det hele i brand. Det morer mig voldsomt at lægge i disse ovne. Det er andet end dem i Kjøbenhavn. Og så er der aldrig spor af askegrejer eller sligt noget. Gud fader må vide hvor det blir af men tømt blir de aldrig og aske finds alligevel ikke.

Når badet er unnagjort, kaffen drukket og rommet har fått en behagelig temperatur, setter hun seg til skrivebordet og forsøker å skrive. Men det er ikke alltid hun får det til, og så blir hun fortvilet igjen.

Hun og Ludvig snakker mye om gamle dager i Bergen under besøket og det hjelper; etter hvert kommer det fart i skrivingen. Og den gjør noe med henne. Ludvig blir forskrekket  når han ser søsteren komme strigråtende ut til ham etter en slik arbeidsøkt. Hun lever seg sånn inn i personene sine,  og hun bebreider seg selv når hun ikke får dem til slik hun vil. Romanen hun skriver på er det som skal bli det tredje bindet om Hellemyrsfolket. Det er en beretning fra det Bergen som de to søsknene har hatt sin barndom i. Hovedpersonen Sivert gir hun mange trekk fra deres egen far, Mons Alver. Hun skriver ham frem, og kaller ham Sivert, hun gir ham en skjebne som ender i fengsel. Romanen får tittelen S. G. Myre.