Camilla Collett oppsøker sin svigerinne for å få avkreftet at Henrik Wergeland var en fyllik

Camilla Collett oppsøker Henrik Wergelands tidligere kone, Amalie Sofie, som nå er enke for annen gang, i Kristiania. Camilla får henne til å fortelle om ekteskapet med Henrik, og spør henne ut om de seiglivede påstandene om at Henrik skulle ha vært en "sviregast".

Konfrontert med denne beskyldningen blir Amalie heftig og avbryter henne, skal Camilla siden komme til å skrive i Morgenbladet. Hun avviser bestemt beskyldningen, og Camilla gjengir hennes reaksjon slik:

"Det kan jeg bevidne, da jeg har levet samfulde 6 år sammen med ham, at den Beskyldning er usand".

Camilla prøver å få svigerinnen til å skrive ned sine erfaringer på dette punktet, og får et halvveis løfte. Men svigerinnen dør kort tid etterpå, og Camilla føler at det igjen er hennes eget vitnesbyrd som må til for å få klarhet i denne saken i offentligheten. Hun sverger dyrt og hellig på at Henriks forhold til alkohol verken var diktert av "Trang eller Vane". En sak er at han lett kom i stemning, og at folk kunne tro han var full når han faktisk ikke var det, noe helt annet å antyde at broren hennes ikke hadde kontroll på alkoholkonsumet sitt.

Det tyngste å bære for Camilla er likevel ikke dette med ryktene som svirrer rundt minnet om broren hennes, men at hun selv igjennom hele livet er blitt assosiert med fiendens leir, på grunn av sin ungdomsforelskelse i Welhaven, og fordi hun giftet seg med Peter Jonas Collett. Hun har en følelse av at folk er av den oppfatning at hun tok avstand fra Henrik. Ettersom hennes egne fire sønner har vokst til, har det i perioder oppstått rivninger mellom henne og dem på grunn av dette; de har fått mye av sin oppdragelse hos sin avdøde fars brødre, og til Camillas fortvilelse har de også tatt til seg noen av de fordommene mot Henrik som hun opplever fremdeles lever i Collett-familien.

Dette er noe av det hun nå forsøker å rette på.