Amalie Skram reiser vekk fra familien for å skrive og lar datteren Johanne bo på barnehjem

Amalie reiser vekk fra familien for å skrive. Amalie og Erik flytter fra Kroghsgade til Østersøgade 102 i København.

Amalies to sønner Ludvig og Jacob bor hos dem. Amalie arbeider fremdeles på S.G. Myhre. Romanen har blitt lang; 22 ark. Men arbeidet går tungt og har stått i stampe, for hun har vært syk; magebetennelse. Hun må ha ro for å skrive boken ferdig, og flytter til Tårbæk, ved kysten litt nord for København, for å bo hos Eriks venner Octavius og Ida Hansen. Her bor hun i to uker, og skriver godt, til tross for mageproblemer og svimmelhet.

Hun sender Erik nye kapitler nesten hver dag. Men hun tviler fremdeles på om hun virkelig duger. Hun er utslitt, og mangler selvtillit, hun føler at det ikke holder å skrive dette stoffet to ganger. Først bør det skrives to ganger, så ligge en måned og så skrives to ganger til.

Erik leser, kommenterer og oppmuntrer. Han syns slutten er betydelig bedre enn begynnelsen, den er et maleri som er bedre enn det som i lange tider har sett lyset i Norden.

Datteren Johanne, som de kaller Småen, er syv måender gammel nå, og det er første gang at Amalie er borte fra henne. Det er en pine for henne. Erik må sende rapporter hver dag, skriver hun. Hvis hun ikke hører noe, tror hun øyeblikkelig at noe er galt, og gjør seg klar til å reise hjem.

Småen bor på barnehjem i denne perioden: Rosalie Petersens barnehjem, som er blitt opprettet i 1870. Det er et liberalt barnehjem som er det første stedet i Danmark hvor ugifte mødre kan bo sammen med sine spedbarn.

Om dagen kommer Småen ofte hjem til leiligheten for å besøke sin far og bli passet av barnepiken. Erik fryder seg over barnet.

Ekteskapet mellom Erik og Amalie ser ut til å være inne i en god fase nå.