Henrik Ibsens Hedda Gabler har premiere ved Det kongelige Theater i København. Premieren blir spilt for utsolgt hus til doble priser, og setene i parkett er fylt av alle litterære notabiliteter med respekt for seg selv i København. Alexander Kielland er en av dem. Publikumsreaksjonen er delt og nærmest kaotisk: mange klapper, noen buer, det høres også en enkelt piping ved en anledning. Etter første akt lyder svak applaus, etter andre akt er applausen blandet med piping. Når Heddas sier sin replikk om å «dø i skjønhed», som allerede er blitt et munnhell i København, oppstår det latter blant publikum. Det kommer også latter i fjerde akt, «navnlig Skuddet i Maven» Verdens Gang beskrivevr reaksjonen etter avslutningen som en sterk «Kamp mellem Klappere og Hyssere i hele fem Minuter, hvorpaa Teppet gik op og 3 Gongonslag paabød Teatrets Rømning». I Morgenbladets referat heter det at det «tog sig nærmest latterligt ud, da Theaterstyrelsen mente at maatte gribe til Gongonens høitidelige Drønnen for at gjøre Ende paa en Kamp, som i og for sig ikke havde noget at betyde»). Forestillingen går i alt syv ganger. Stykket handler om Hedda, som ikke har noen utdannelse og ikke noe eget yrke, hun er henvist til å leve som sin manns hustru, forsørget av ham og innestengt i et borgerlig hjem der tjenerskapet tar seg av alt praktisk arbeid. Hun er blitt oppdratt av sin far, som er general. Hun er gravid, men gjør alt for å skjule det, og hun føler avsky for alt som har med det seksuelle å gjøre, samtidig som det har dyp fascinasjonskraft for henne. Hun manipulerer en begavet og grenseløs kunstner og bohem, Eilert Løvborg, til å være hennes teleoskop inn i en forbudt verden av sex og fritenkning. Hun har en forestilling om at Eilert skal begå selvmord med en av hennes pistoler, og at det skal skje i opphøyet skjønnhet. Når hun forstår at han i stedet er blitt drept av et vådeskudd i underlivet på et horehus, og at hun heretter er overgitt sin kjedelige ektemann, som hun forakter, og en husvenn som heretter kommer til å skaffe seg tilgang til hennes seksuelle tjenester som betaling for å holde tett med den fryktelige sannheten, tar hun sitt eget liv gjennom å skyte seg i tinningen.Men det ser ikke ut til å være den sosiale bakgrunnen som i første rekke opptar Ibsen i hans fremstilling av Heddas tilpasningsvansker. Han stiller samfunnskritikken i skyggen og legger større vekt på Heddas psyke, relatert til erotiske spenninger og svangerskap.i København skaper stykket forvirring og misnøye. Heddas mange innfall og impulsive og «onde» handlinger blir oppfattet som ubegripelige og uakseptable, man reagerer med undring og til dels avsky på stykket, Hedda blir ansett å være en «unormal» kvinne. I det danske Dagbladet skriver kritikeren at iscenesettelsen er svært vellykket, scenearrangementet høster anerkjennelse, og særlig roser den anonyme anmelderen Betty Hennings tolkning av hovedrollen. Men det er ikke til å se bort fra at tilskuerne ikke forstod stykket og reagerte uforskammet både med hyssing og piping. Dette gjaldt ikke minst uttrykkene «vinløv i håret» og «at dø i skønhed». Etter hvert blir uroen i teateret så sterk at «Teatret maatte benytte sin Myndighed til med de tre Slag paa Gongonen at bringe Meningskampen til Ophør». Kritikeren spår pessimistisk at stykket vanskelig kan bli noen suksess fordi publikum ikke er på høyde med eller har mottagerapparat for Ibsens kunst: «Hedda Gabler vil i intet Land vinde nogen stor Scenisk Sejr».