Amalie skriver til Bjørnstjerne Bjørnson og ber om hans hjelp til å få forfatterstipendium fra den norske staten. Hun er ikke sikker, men hun tror det er på vårparten at man pleier å gjøre slikt.
Her i Danmark er det umulig for henne å få noe, her heter det at hun er norsk, skriver hun. Hun syns at når det nå engang blir delt ut stipendier, og når hun selv har vist seg å være en mye bedre forfatter enn mange andre som får, hvorfor skal hun så utelukkes?
Hun trenger å hvile fra skrivingen i et års tid -- men det har hun ikke råd til. Det kommer en bok av henne allerede i neste måned, den skal hun sende ham, kan hun fortelle.
Hun er sint på seg selv for at hun ikke sendt avgårde telegram til ham til 60-årsdagen. Men hun lå syk med influensa og forkjølelse på den tiden.
Bjørnson, B., et al. (1996). "Og nu vil jeg tale ut" - "Men nu vil jeg også tale ud" : brevvekslingen mellom Bjørnstjerne Bjørnson og Amalie Skram 1878-1904. Oslo, Gyldendal