Knut Hamsun holder foredrag om den nye litteraturen i Studentersamfundet i København. Amalie Skram er ikke der, men får referat fra sin mann Erik, som mener hun ville like hvordan Hamsun hamrer løs på Ibsen. Amalie skriver om dette til Bjørnstjerne Bjørnson.
Hun syns Hamsun er genial, men vankunnig. Til å begynne med likte hun ham veldig godt, skriver hun. Men etter hvert begynte hun å mistro ham på grunn av det hun mener er hans løselige forhold til sannheten, og så trakk hun seg unna. Hun mener at Hamsun nok merker dette, men i stedet for å spørre henne, er han sky og flykter fra henne. Hun syns det er synd at han har så liten dressur, for hun må innrømme at det er noe ved det han sier.
Hamsun, K., et al. (1994). Knut Hamsuns brev. Oslo, Gyldendal, s 304
www.nb.no/nbsok/nb/f4a2d3ce558a18c0aca831ed6cd2e3c1.nbdigital?lang=no#159www.nb.no/nbsok/nb/f4a2d3ce558a18c0aca831ed6cd2e3c1.nbdigital?lang=no#159
og
Garborg, A. (2001). Skrifter i samling : 12 : Brev (Vol. 12). Oslo: Aschehoug. s. 340