Dato
1 januar–30 desember 1894

Laura Marholm Hansson utgir Kvindernes Bog, som inneholder et omfattende portrett av Amalie og hennes forfatterskap så langt. Boken utkommer i Kristiania og København.

Ikke lenge etter utkommer den tyske originalen gjennom hennes forlegger Albert Langen i Tyskland og Frankrike.

I boken åpner forfatteren kapitlet som handler om Amalie med å beskrive hvordan man kan se henne kommer spaserende gjennom Københavns gater, påfallende fyrrig og vakker, ved armen til en høy, blond mann med utpreget Gustav Adolph-profil. Det er Erik Skram.

Når man ser Amalie, forstår man umiddelbart at hun må være fra Bergen, skriver Marholm Hansson. Dette har hun til felles med Bjørnstjerne Bjørnsons kone Karoline, kan hun fortelle. Man kjenner slike bergensere igjen på deres korte, rette neser uten alvor, og på deres mørke, glinsende egensindige hår, de kullsorte øynene, de flotte bevegelsene og den velutivklede figuren. Det er som om hele Europas livskraft har samlet seg opp i folkene fra denne Hansabyen.

Og Amalie skiller seg tydelig ut blant alle de flatbrystede, flørtende kønemhavnerinnene. Hun er høybrystet, bredhoftet og har flott fart i ganglaget, hun er som et hurtigseilende skip mellom små, kokette lystbåter. Hun kler seg i sterke farger, selv om de ikke er moderne, og hun gjør alltid noe som damer ikke skal gjøre. For eksempel kan man på en fredagskveld på et arrangement der det ikke er nok stole til alle, se henne sitte på et bord, med dinglende ben, og det til tross for at hun er mor til to voksne sønner.

Marholm Hansson har ofte undret seg over hvordan det kan ha seg at Amalie, som skrev den amatørmessige debutromanen Constance Ring, kan ha utviklet seg den store kunstneren som har skrevet de tre første bindene av Hellemyrsfolket, skriver hun. Hun forklarer det ved noe hun har lagt merke til: Det fins naturer som er eksmspler på det hun kaller en hemmelig tiltrekning mellom lykke og individualitet. Den går dypere enn hva Zola med sin dårlige mage har oppfattet, skriver hun. Det dreier seg om helstlpte mennesker uten rifter og sprekker i støpningen. De tiltrekker seg alt som deres innerste vesen har behov for med vidåpne fangarmer, med stille, tvingende makt som kommer fra et sted dypt under bevisstheten. Og om noen er helt på denne måten, eller har sprekker i støpningen, det er bestemt allerede i mors liv, skriver hun. Hun er lei av tidens overflatiske pessimisme og naturalisme. Og Amalie er en slik helstøpt person, etter hennes syn. Det betyr at hun har kommet seg uskadet gjennom barndommens pikeoppdragelse. Med lysende øyne og blomstrende kinn har hun sett rett på alt rundt seg, med den nordiske barbarkvinnens instinkt inntakt.

Men viktigst er, mener Marholm Hansson, at Amalie har kommet under Eriks bekyttelse og veiledning. der har hun kunne utvikle sin kunstnernatur, bli mer og mer seg selv, mer og mer av det en kvinne ikke kan være når hun blir overlatt til seg selv. Eriks overlegne natur har frisatt hennes friske, ville opprinnelighet fra alle tendensparasitter. Han har sett hvordan hun har blikk for alt levende, hvordan hun er ute av stand til å resonnere og moralisere, og i den fantasitske hukommelsen hennes, som er som fotografiske plater der alt blir preget inn, ingentig slettes ut, den usjenerte humoren hennes, som er  uttrykk for hennes store fysiske sunnhet. Erik skjøv Amalie inn i naturalismen, og han ga hennes motet til å bære sine erindringer. Amalie glemmer aldi noe un har sett.

I boken skriver Marholm Hansson blant annet om kvinnen:

«Den internerte konveniens hos samtidens kvinner at den «ikke [er noget som findes] udenfor hende, den er ogsaa i hende. Den er tillige hendes intimeste, kvindelige skam, den er hendes væsens rettesnor, hvorfra intet kan befri hende uden kjærligheden.  Konsekvensene av en slik internert, livshemmende dobbeltmoral skaper «hin hyppig forekommende [kvinde]type, den kloge, kydske, moderne pige med den strengt undertrykte og svagt vakte sanselighed, der næsten kun ytrer sig som nervøsitet, med den skarpsindige gjætteevne ligeoverfor hendes eget og andres følelsesliv og den kydske stolthed, der grunder sig på den umiddelbare bevidsthed om eget værd, den stolthed, der ikke tager imod mindre, end den giver. Og disse piger er henvist til kvindernes trange kreds, til to eller tre muligheder i hele deres lange ungdomstid. Endnu nogle år senere, og disse retfærdige dommere over kjærlighedens mit og dit har et bittert træk om munden og et brændende hemmeligt nag i sjælen.» (s. 52-53).'

Marholm Hanssons bok har mange trekk fra den typiske romantisk-mystiske tankegangen som preger mange konservative litterære sirkler på denne tiden. Hennes idé om kvinneligheten er gjenkjennbar bra Schopenhauers filosofi, slik den er blitt revitalisert av Nietzsche, som i boken om Zarathustra skriver at mannens lykke er: Jeg vil, mens kvinnens lykke er; han vil. Det er en utbredt idé at verden er inndelt i et maskulint og en feminint prinsipp, men selv om Marholm Hansson mener at kvinnen er underordnet mannen, og at kvinnens dypeste grunn blir realisert gjennom at hun får barn, er hun også enagsjert i sosiale og kvinnepolitiske spørsmål. Hun skal komme til å bli skarpt krititisert for sitt syn på at kvinnens lykke må oppnås ved og gjennom mannen.

Tema
Korrekturlest?
Nei
Kilde

Hansson, L. M. (1894). Kvindernes Bog: seks Portrætter : autoriseret Oversættelse. Kristiania: Aschehoug.