Bjørnstjerne Bjørnson forsvarer i en artikkel ideen om at ervervede egenskaper kan nedarves

Bjørnstjerne Bjørnson plubliserer en aritkkel i Nyt Tidsskrift der han forsvarer ideen om at ervervede eller tilegnede egenskaper kan nedarves. Dette er et diskusjonstema i tiden som har gått i utenlandsk fagpresse og tidsskrifter, og det fins to ulike hovedteorier som står mot hverandre. På den ene siden står Darwins teori, også kalt den Lamarck-Darwinske teori. Den franske zoologen Jean-Baptiste de La- marck hevdet på begynnelsen av 1800- tallet at ervervede egenskaper kunne gå i arv. I Artenes opprinnelse fra 1859 presenterte Charles Darwin sin evolusjonsteori, der han hevdet at det naturlige utvalg og dermed tilfeldige og blinde naturkrefter er den viktigste faktoren i utviklingen, stikk i strid med Lamarck. I senere verk har imidlertid Darwin frermsatt sitt syn på arv gjennom den såkalte pangeneseteorien, som åpner for at også ervervede egenskaper kan overføres arvelig, og dette hsr ført til at Lamarcks ideer har fått fornyet interesse. Teorien går ut på at alle cellene i kroppen avgir små deler eller partikler til kjønnscellene, og på denne måten sørget for at arvestoff blir videreført fra en generasjon til den neste. Mot denne oppfatningen står den tyske zoologen August Weismanns nyere teori, som går ut på at forplantningen skjer gjennom det han kalte «kimplas- maet». Han mener at kimplasmaet er uavhengig av organismens øvrige celler og at arvestoffet dermed blir overført uforandret gjennom generasjoner. Temaet har stor etisk, sosial og kulturell rekkevidde. I videste forstand dreier det seg om hvorvidt menneskeslekten kan regne med en kollektiv fremgang og forbedring, eller om hver generasjon må begynne på nytt. Bjørnson er opptatt av slekt, slektsarv, utvikling og fremskritt, og på denne bakgrunnen forsvarer han i sine debattinnlegg at tilegnede egenskaper kan overføres på avkommet. Han nevner oppsiktsvekkende eksempler fra sin egen familie og bekjentskapskrets der gravide kvinner har mottatt sterke inntrykk under svangerskapet som har satt spor hos barnet. Ett av Bjørnsons eksempler lyder som følger: «En kvinnelig slægtning av os sat ved et selskabsbord, der stæmningen under desserten var blet så livlig, at hun ikke kunde høre sin man og mester gjentagende rope hennes navn. Så får hun et kirsebær kastet i ansigtet; det traf henne ved munviken, - og den datter, hun sat frugtsommelig med, har den dag i dag en rød klump paa det sted.» Bjørnson spør om det ikke er sannsynlig at når voldsomme inntrykk kan overføres fra mor til foster, så må også egenskaper på det moralske og intellektuelle område på samme vis kunne overføres i form av anlegg. Han nevner for eksempel skjønnhetssans, språkøre, dikteranlegg og forbryterske anlegg. Bjørnson betraktet seg selv som en legmann i opposisjon til de lærde og til vitenskapen: «Jeg er aldeles trygg paa, at hver og en, som læser dette, har lignende erfaringer eller har hørt om lignende», og han fortsetter: «Og så kommer ‘videnskaben’ og siger os, at det, forældrene har oplevet, ikke har spor af indflydelse på fostret?!» Han mener at ulike forsøkene og ekemplene som skal belyse arvelighetsspørsmålet, er galt satt opp: «Bare en så påtagelig fejltagelse som den, at alle dyr og alle mennesker skulde være like modtagelige!» Det springende punktet for Bjørnson er følgende: «Det er alene gjennem de mest mottagelige, de finest bestrængede, at intrykkene forplanter sig til fosteret ». Dermed må man også stille opp andre forsøk, hevder han. Gerhhard Armauer Hansen representerer den vitenskapen Bjørnson ironiserer over, og skal komme til å svare med artikkelen «Bemærkninger til Bjørnsons spørsmaal». Her skal han komme til å peke på at hverken Weismanns teori eller andre teorier om arv kan bevises, og at Bjørnsons eksempler uansett ikke kan tjene som bevis i den ene eller andre retningen. Armauer Hansen benekter altså ikke muligheten for nedarving av ervervede egenskaper, men han nekter for at den typen eksempler Bjørnson har valgt egner seg til å bekrefte en slik teori