Nils Kjær får trykket og utgitt sin første bok på et lite forlag i Pilestredet. De store forfatterne fra forrige generasjon utgir bøkene sine i Danmark.

Bertrand Jensen, som eier et lite trykkeri og antikvariat i Pilestredet, utgir Nils Kjærs første bok. Siden kommer Maggen Kjær til å skrive i sine memoarer fra denne tiden hvordan hun selv står utenfor bokhandelen og ser en liten, alvorlig mann rekke forfatteren en 5-krone over disken. Mer enn fem kroner om gangen får Kjær aldri av sin forlegger, som har trykkeriet sitt på bakrommet. Jensen  trykker sjelden mer en fem titler i året, og selger bøkene via omreisende kolportører.

De andre norske forlagene som forfatterne i den nye forfattergenerasjonen som Kjær tilhører, kan velge mellom, er Ed.B. Gjertsen, Mons Litleré, John Grieg i Bergen, Olaf Norli, Anetta Garatun, Bertrand Jensen, Aschehoug og Alb. Cammermeyer i Kristiania. Skolebøker utkommer hos J.W. Cappelen og familien Dybwad. I tillegg utgir Damm & Sønn litt skjønnlitteratur -- men kun for barn. Det er ikke lett å få utgitt bøkene sine for de unge, og heller ikke å få betalt. Og nettopp dette er noe av årsaken til at de stifter det som skal bli Den norske Forfatterforening.

For de eldre, norske forfattergenerasjonen stiller saken seg annerledes: Deres bøker utkommer i København. Litterær sett er nemlig Norge i union med Danmark. Det er en arv fra 1700-tallet, som, etter et nasjonalt mellomspill i Wergeland-tiden, er blitt gjenopptatt av Ibsen og Bjørnson da de i sin tid fikk behov for større marked og mer profesjonell forleggerhjelp. Det har de fått hos forleggeren Frederik Hegel hos Gyldendal i København, og siden av hans sønn Jacob Hegel.

Både Jonas Lie, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Henrik Ibsen er allerede etablerte hos dansk Gyldendal. Det samme gjelder Amalie Skram og Camilla Collett. I det hele tatt har svært mange av de bøkene som det har stått strid om i Norge de siste femten årene, utkommet i Danmark. Både efor Bjørnsom og Kielland er det et gjennomgående tema at norske forleggere er sneversynte og ikke gir de samme sjansene som hos danskene.

Noen får av de forfatterne som har slått gjennom etter Ibsen- og Bjørnsongenerasjonen, som Gunnar Heiberg, Knut Hamus og Nils Collett Vogt, kommer også ut i Danmark, det fleste av dem hos Gyldendals konkurrent Gustav Philipsen, som driver i noe mindre målestokk enn Hegel.

Bjørnstjerne Bjørnson har et sjeldent godt forhold til Frederik Hegel, som han konsekvent kaller "min beste Væn". Bjørnson lever på stor fot, har omfattende familieforpliktelser og ansvaret for gården Aulestad. Han lever godt på store forskudd.

Det er på denne tiden vanlig å beregne en forfatters honorar etter størrelsen på det opplaget som blir trykt. Man får betalt pr ark à 16 sider. Et vanlig honorar hos Gyldendal re 40 kroner arket. Det betyr at en bok på 160 sider kan innbringe fire hundre kroner til forfatteren dersom den blir trykt i 1000 eksemplarer. De unge får sjelden oppleve høyere opplagtall og bedre betaling enn dette. Det betyr at de ikke kan leve av det de tjener på bøkene, men må spe på med tilleggsarbeid.

Etter hvert som man blir  mer kjent, kan imidlertid arkprisen går opp til 50, 55, ja til og med 60 kroner, særlig når opplaget blir satt høyt. Dermed kan en bok på 160 sider innbringe hele seks tusen kroner, dersom den blir trykt i et opplag på 10 000 eksemplarer. Det er mer enn hva en høyere embedsmann tjener. Når Bjørnson kan heve årlige forskudd som ligger enda høyere, er forklaringen at forlaget samtidig trykker nye opplag og nyutgivelser av gamle bøker.

Jonas Lie opplever å få enda bedre betalt enn de to andre "store", Ibsen og Bjørnson. Faktisk har han en gang klart å presse seg opp til 150 kroner arket. Det betyr at Gyldendal har noen fortjeneste på boken.