Amalie Skram skriver brev om hvordan det er hennes skjebne som har gjort henne syk

Amalie Skram skriver til prinsesse Helene von Racowitza, som hun har fått et kjærlig, personlig og beundrende brev fra (sendt henne på insisterende oppfordring fra Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson). Hun skriver overstrømmende takknemlig tilbake.

I brevet innrømme hun at det er vanskelig å skrive på tysk for hennes, så hun prøver i stedet på engelsk. Hun skriver om alle sorgene hun har gjennomlevd den siste tiden, hun skriver at det fins tider i et menneskes liv da man ikke vet om man orker mer. Men ingen kan hjelpe, man må bære alt, alt alene. Selv er hun altså ulykkelig, men hun kan se av bildet som prinsessen har sendt henne at hun må være lykkelig. Og særlig må hennes mann være en lykkelig mann.

Von Racowitza har sendt henne, sammen med fotografiet av dem, sin manns skuespill Elena Prawdin, en moderne russisk tragedie. Amalie har lest det og syns det er praktfullt - bortsett fra siste akt. Den syns hun burde vært strøket. Erik har også lest stykket, kan hun fortelle, og han er av samme oppfatning som henne; siste akt bør strykes. Men han vil gjerne oversette det for den danske scenen. Han er en stor forfatter, skriver hun, han har riktignok ikke skrevet så mange bøker som hennes selv, men hans er mye bedre enn hennes.

Så ender hun brevet på tysk: von Racowitza har spurt henne om hvorfor hun er syk. Hun svarer at hun er syk på grunn av sin skjebne. Det er skjebnen som har villet det slik. Hennes konstitusjon var en gang så sterk, så sterk - ellers ville hun ha vært død for lenge siden. Hun har lidd så mye i livet, og kanskje har hun seg selv å takk for det. Alt man ser, kommer an på ens perspektiv. Men hva godt gjør det? Man kan ikke forandre seg.