Amalie Skram skriver til Bjørnstjerne Bjørnson om prosessen med å skrive Afkom

Amalie Skram skriver et langt brev til Bjørnstjerne Bjørnson som hun påbegynte i København den tolvte november, men ikke fikk skrevet ferdig, fordi hun plutselig bestemte seg for å reise til Norge for å forsøke å gjenvinne kreftene som hun brukte opp i sommer da hun satt så intenst og skrev på Afkom.

Det var så tungt arbeid i sommer, forteller hun. Hun skrev og skrev, men arbeidet rikket seg ikke av flekken. Erik og Småen var på landet, hun satt der da de reiste, og da de kom tilbake.

Hun hadde sverget at nå fikk det bære eller briste med den boken, hun orket ikke å ha denne tunge børen på nakken lenger. Men hun klarte nesten bare å skrive om natten, hun måtte føle seg totalt alene med de menneskene som hun skulle gjøre levende. Hun måtte føle seg om om hun satt på bunnen av en dyp brønn hvor ingen lyd og ingen forstyrrelse kunne nå henne.

Så lenge arbeidet sto på, gikk det bra med helsen. Hun følte seg friskere og kjekkere enn på lenge, hun skrev over halvparten av boken i løpet av sommeren. Og hun trøstet seg selv i redde stunder med at hun, når hun var ferdig, skulle gå tidlig til sengs og sove hele natten. Men da hun var ferdig, fikk hun slett ikke sove, hverken om natten eller om dagen. Og etter hvert sank hun sammen i utmattelse og avkreftelse som hun aldri før har kjent maken til.

Så hadde hun også lidt for mye ved å skrive den boken. Alle var enige om at hun trengte å komme vekk, og hun tenkte på å reise til Hornbæk, men så ble Småen syk, og da ble det umulig å reise. I seks netter var hun ikke ute av klærne, og det gjorde ikke tilstanden hennes bedre.

Nå har hun vært her i på Holmenkollen ved Kristiania i ni dager, men hun har ikke merket noen bedring. Søvnen vil ikke komme uten ved kunstige midler. Antakelig begikk hun den feilen å av lutter samvittighetsfullhet spasere for mye, hun ville ha full valuta for pengene, og straks komme seg, når hun nå var på et så herlig sted. Men nå hører hun at så mye spasering i begynnelsen er helt feil. Nervene hennes ble for oppspilte, og den som ikke var søvnløs før, blir det da. En halv time om gangen to ganger om dagen skal visstnok være tilstrekkelig, har hun nå hørt. Og hun som gikk ute i timevis tre ganger om dagen til tross for at hun var segneferdig av tretthet.

Men hun vil, hun vil komme seg igjen. Det er ikke egentlig noen sykdom hun lider av, det er bare tretthet hun føler, tretthet i hjernen og hele kroppen. Og så søvnen, da.

Sist gang de traff hverandre, hos forleggeren deres, Hegel, sa Bjørnson til henne at hun måtte la det ende godt for Hellemyrsfolket. Hun måtte la dem blomstre opp, og bli herrer og dyktige folk der hvor forfedrene deres har vært fattige treller. Den gangen han sa dette, var Amalie nettopp sluppet ut fra det tredje og siste galehuset, skriver hun. Hun var så trett, så trett, så inderlig mismodig, hun orket ikke annet enn å nikke og samtykke. Men nå vil hun fortelle ham at hun ikke kan skrive som han sier, og for å forklare, vil hun fortelle ham hvordan hun kom til å skrive disse bindene om Hellemyrsfolket.

Da hun var i sekstenårsalderen, hendte det at en stakkars, fattig studentkamerat av hennes eldste bror Wilhelm stjal et pengebrev på en annen studentvenns værelse. Og da det ble oppdaget allerede før han hadde kommet seg vekk, sprang han rett hjem og skjøt seg øyeblikkelig, nede i vaskerhuset. Hun hadde sett og kjent denne gutten siden han var liten, hun kjente også søsteren hans, hadde glimtvis sett hjemme hans, foreldrene hans, og hans «tante Ravn». Hun hadde vært der sammen med «Fie» som barn. Dette selvmordet gjorde så sterkt inntrykk på henne at hun bokstavelig talt var syk av gråt og sorg lenge etter. I hennes daværende øyne ble denne gutten en helgen, en martyr.

Og da søsteren, som året etter, da hun var blitt forlovet, og faren hadde gjort noe svært galt, som Amalie ennå ikke i dag vet hva er, betrodde seg til henne, og fortalte om hva som et slag tyveri og spesielt hva slags mor de hadde hatt, da var det ikke langt fra at også hun ble som en helgen for Amalie. Fem år senere traff hun så denne «Fie» på en dampskip, og da fortalte hun henne enda mer. Den gangen ante jo ikke Amalie at hun skulle komme til å skrive om dem, eller til å skrive i det hele tatt. Men minnet om all denne jammeren hadde lagret seg i hjertet hennes, så da hun hadde skrevet Constance Ring og et par småfortellinger, meldte dette stoffet seg igjen.

Planen var å skrive en liten fortelling til magasinet Illustreret Tidende, den skulle kun handle om Severins tyveri og selvmord. Men så kasserte hun fortellingen og begynte å skrive om hans barndom og foreldre. Også dette kasserte hun, og gikk til Sjur Gabriel.

Årene gikk under dette arbeidet, hun ble ofte avbrutt, men etter hvert ble det klart for henne hva det var hun ville. Hun ville prøve å vise hvordan det i det virkelige liv kunne gå til at noen ble tyver og lovovertredere, men mange ikke ble det.

Og ofte har hun vært nær ved å segne under slitet, forteller hun. Ofte har hun fortvilet sagt til seg selv at oppgaven er for vanskelig. Men igjen og igjen har hun tatt fatt på nytt, og til slutt fikk hun det slik som hun ville ha det, slik at det tilfredsstilte hennes egne fordringer.

Så får andre si hva de vil. Det rører henne ikke nå. Men det er veldig viktig for henne at Bjørnson skal vite beskjed og forstå hvordan dette henger sammen.

Amalie avslutter brevet med å ønske til lykke med at Bjørnstjernes sønn Bjørn Bjørnson er blitt teatersjef. Hans evner og krefter er førsterangs, mener hun. Bjørn var svært forelsket i henne en gang for mange år siden.

Hun ber om unnskyldning for at brevet er så sjuskete og dårlig skrevet. Det er denne trettheten, forkalrer hun.

Siden, når hun er tilbake i Danmark, og hun og Bjørnson nettopp har truffet hverandre og snakket sammen, skal hun komme til å skrive ham et lite brev og forklare noe hun glemte å si: det falt en tung byrde fra henne da hun hadde skrevet ferdig Afkom. Denne byrden hadde i mange år knuget henne til jorden og latt henne føle det som om det satt en tang klemt fat om hjertet hennes. Det var dette at hun ikke fikk til å fullføre dette arbeidet som sendte henne til galehusene. Men nå er hun lysere og freidigere. Inntil et nytt arbeid knuger henne ned.

Hun syns forresten det er forferdelig at hun og Bjørnson ikke kan treffes oftere, snakke litt sammen. Hun vill hatt godt av det. Disse hastige møtene hvert annet eller tredje år gjør bare alt galt, syns hun.