Amalie har blitt flyttet til et sanatorium i Hornbæk. Det er først og fremst et halsonde som plager henne. Hun blir penslet i halsen med det hun i et brev til Bjørnstjerne Bjørnson betegner som etsende gifter, og stukket med glødende syler det skal fordrive den forferdelige hosten som i så mange år har tæret på kraften hennes, og på sinnet. Hun ligger i en døs og sløver, og vet ikke hvilken dag eller hvilken dato det er. Orker ikke å spørre etter en avis, og slett ikke å lese den. Derfor får hun heller ikke sendt gratulasjonstelegram til sin venn Bjørnstjerne Bjørnson, som fyller 70 år og feires i Kristiania. Hun hoster dag og natt. Kanskje et opphold på et halvt år i et varmere klima ville ha hjulpet henne, men noe slikt kan jo ikke komme på tale. I fere år nå har hun jo ikke tjent noe, samtidig som hun har hatt mange utigfter til klinikker, sanatorie- og hospitalopphold. I sommer lå hun på sykehus i tre og en halv måned for årebetennelsen sin, hun ble skåret opp på benet to ganger på kryss og tvers og led forferdellige pinsler. Det er et under at hun overlevde, det kom nok at hennes sterke vilje til å oveleve. Hun kan ikke gå fra Johanne, som nå er over fjorten år gammel, og som elsker henne, trenger henne. Hun er så glad for at hun er i live, selv om hun er syk og fattig. Hun håper han fik gratulasjonstelegrammet hun sendte da han fikk nobelprisen i litteratur? Hun skriver også om Magdalene Thoresen, som er død siden sist de så hverandre. Siste gang Amalie var hun henne, snakket hun nesten bare om Bjørnson og hans Laboremus. Det var så besynderlig. Hun var så underlig, smertelig sint for den, og flere ganger var det liksom om om hun var på nippet til å fortelle Amalie noe. Men hun gjorde det ikke. Dersom Amalie hadde spurt, hadde hun sikkert fortalt hva det var i stykket som hadde gjort henne så vondt. Men hun spurte ikke. Tvert imot vendte hun hele tiden samtalen inn på noe annet. Hun ville ikke at Magdalene skulle si noe som hun siden skulle komme til å angre. Men hele tiden kom hun tilbake til «Lydia». Og så var det noe hun sa som indignerte Amalie: «Men det er Karolines, det er Karolines skyld.» Amalie fortalte henne at det er tarvelig å beskylde folk for noe man ikke vet beskjed om. Da svarte Magdalene med sitt gode smil og sine blanke, kjærlige øyne: «Jeg mener det ikke slik, men, men». Amalie har ofte tenkt på denne siste samtalen med Magdalene Thoresen. Og hun forstår det ikke.