Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie om hvor trist det er å høre hvor syk hun er. Det er forferdelig, det ene etter det annet, ingen hvile og ingen nåde, skriver han. Han legger til at det gjør et eiedommelig inntrykk å lese om det i en håndskrift som i motsetning til alle andres blir yngre og klarere. Han spør: Er hun blitt større innvendig?Det med Magdalene Thoresen og hennes reaksjon på hans stykke Laboremus kan han ikke forklare. Hun var en storskåren, godmodig, fantastisk ånd, men hun hadde ingenting til felles med Lydia i stykket. Om Laboremus mener han selv at det hører til dne store kunst. Det Amalie sa om at hun skulle ingen kunne spille livet ut av, er visst meget sant. Men det gjaldt heller ikke henne. Det gjladt en fin musikalsk begavelse som i det minste musikkvalg følte hva som var for henne, og hva som var for den andre tilhøreren, og i foredraget også hva som fristet sansene, hva som var sundt og godt. I all verden, hva har Magdalene Thoresen med slikt å gjøre! For en forvirring! Han fikk gratulajsonstelegrammet hennes i forbindelse med Nobelprisen. Han skriver: «Dit store varme hjærte lar alltid stort være stort og siger skidt til det små, bare noget helt tar dig»