Bjørnstjerne Bjørnson har kjøpt Aulestad usett

Bjørnstjerne Bjørnson, som nå er 42 år gammel, har oppholdt seg lenge utlandet, blant annet i Italia, sammen med familien. Utenlandsoppholdet har vært stimulerende for ham, og han skriver de første realistiske problemdramaene i Norden, Redaktøren og En Fallit, som skal bli utgitt i 1875.

Han har nå kjøpt gården Aulestad i Gausdal usett. Det skal vise seg å komme godt med at En Fallit skal bli mye spilt, både ute og hjemme, for gården blir dyrere enn antatt. Aulestad skal etter hvert bli hans faste hjem i Norge, men han kommer fortsatt til å ha mange og lange utenlandsopphold i årene som følger etter dette.

Han kone Karoline er 39 dette året. Til Aulestad har de med seg sine fire barn på flyttelasset: Bjørn på femten, Einar på ti, Erling på seks og Bergljot på fem. Den yngste, Dagny, kommer til å bli født om et par år på Aulestad. De forlater Christiania, som Bjørnson har hatt mage problemer i den siste tiden, og tar tog på første klasse til Eidsvold. Derfra tar de Skibladner videre over Mjøsa til Lillehammer. Der står en stor folkemengde og venter på dem, noen roper hurra. Både Bjørnstjerne og Karoline er svært rørt over mottakelsen, mens eldste sønn Bjørn, som om noen år skal komme til å bli lidenskapelig forelsket i Amalie, syns det er flaut. Så blir de kjørt med hest og vogn gjennom sommerkvelden til Aulestad. Gården viser seg å være i nokså sjaber stand, og økonomien er dessutene skral, så det er ikke mye penger å ta fatt på utbedringene med, men Bjørnstjerne er full av pågangsmot og har store planer for gårdsdriften. Den første tiden bor Kristoffer og Drude Janson, som er nære venner av Amalie, sammen med Bjørnsonfamilien. Etter hvert bygger de seg sitt eget hjem, Solbakken, rett i nærheten av Aulestad. Siden, når han blir voksen, skal Bjørn komme til å skrive dette om ankomsten til gården en sommerkveld: «Vi steg ut av vognen allerede nede i bakken, som gikk opp til husene. Da vi kom opp på tunet, stod vi først en stund og så oss omkring innen vi gikk inn. Der var dengang ingen veranda som bred og festlig tok omkring bygningen som et favntak. Ingen have. Bare nogen busker og et par spinkle trær. De stod sammen i en klatt og dannet et slags lysthus. Ingen allé førte opp mot gården. To små altaner haket sig fast i veggen til veien. De var det eneste som betydde et tiltak ut over det dagligdagse. Vinduene lå små og sure med grønne glass i trepanelingen. Gården bød oss ikke velkommen, syntes jeg. Husene stod like, som hver for sig og eide ikke samfølelse. Jeg tenkte mig en bondegård som noget patriarkalsk tettsluttet. I Tyrol og Bayern hadde de øket gleden i landskapet med sine blomster i vinduene, med de hvitkalkede veggene og de brunbeisede trappene, som lå utenpå og gjorde husene mere levende og personlige. Nei, her hørte ikke mor og far til. Løkken i Kristiania hadde vært en eneste søndag, som hadde smilt og kalt på oss når vi kom fra den gretne byen. Der var mor og far hjemme. Men disse husene stod midt i hverdagsdilten og visste ikke av nogen festlig fridag. Mor så på alt dette. Og Lina? Hennes ansikt var tydelig. Men far var bare fyIt av glede. Han stod på s i n grunn. Her ventet ham det prektigste livet kunde by på. Et arbeide i sam• klang med venner og deres gjerning. Og dalen? Selve dalen var opsangen til alle hans håp. Den lå der fulltonende i lange rytmer. «Se Karoline, d e t er en hilsen I» Dalen sang sin sang for ham. Det var elven som næsten usett gikk dernede. Og himmelen var høi og mektig. Og dalen tok stort imot den. Sommersolen skinner ned i dens skjød og på høidene, så akrene gulner hvor de så står. Ingen skygger stenger den ute når den kommer. Over alle åsene ligger de grønne skogene. Lenger borte blåner de sig sammen med berg og ur i lange bakkedrag. De gjør knausene lodne og trivelige og fjellryggen varsom og myk. Rundt om ligger de store gårdene. Alle vakrere enn Aulestad, syntes jeg dengang. Men jeg følte dem ikke vennligsinnet. Min fantasi vant ikke innpå dem, så jeg blev varm og glad ved synet. De lå der så fremmede for mig. Store og utilnærmelige. () Mor så trøstesløs ut, da vi stod i rummene. Vi unger glante det vi kunde. Erling og Bergliot vilde straks se grisene og kua, som far hadde satt inn i deres fantasi. Kristofer Jansons barn stormet med ut. Jansons hadde ikke fått husrum i dalen, og far hadde tilbudt dem foreløbig å bo hos oss. «Det er næsten verre enn jeg husket det,» sa mor til Lina. «Gud bevare oss - la ikke Bjørnson høre slikt,» svarte hun. Far ser jeg ennu springe trapper op og gå hurtig fra værelse til værelse. Seip og Janson fulgte og jeg med. Han ropte ned til mor oppe fra gangen ved den vesle verandaen: «Heroppe, Karoline, er lysere.» Han forstod vel at mor trengte et slags trøst eller opmuntring. For de usagte ord gikk ham ikke forbi, hvor rastløs han enn lot til å være. Som usynlig blomsterstøv tok de feste og grodde op og blev synlige når en minst ante det. Så vår var han for alt omkring sig. Han gikk inn i det værelse i annen etasje som siden blev hans arbeidsrum. Derstod Janson, Seip og jeg. Det var stort og lavloftet. Uper, sonlig og trist som en skolestue med 6.re fag vinduer. Far lukket dem op. «Disse rutene er jo ikke godt for nogen ting,» sa han. Glassene var må og grumsete. «Er der da ikke et menneske, som har hatt trang til å se ut her på denne gården ?» la han til. «Bonden,» svarte Seip stillferdig, «går ute hele dagen i sitt slit. Når han kommer i hus er han bare i n n e. Han har vel ikke trang til utsyn.» «Her har du det du ønsker,» sa Janson. Og han fikk oss ut på verandaen deroppe. «Ja,» sa far, «dette er det jeg har drømt om og gledet mig til. Herifra er det ennu mere storslagent.» Det var så stille, så stille. «Kan du se,» sa han til Janson, «naturen står og lytter efter et eller annet.» Janson lo: «Jeg tror den venter du skal holde tale til den - fra din egen talerstol.» Far lo med. «Karoline,» ropte han, «kom ud og se på dette herifra.» Mor svarte fra loftet. «Nei men, Karoline, er du allerede kommet så høit op? Det skulde ikke forundre mig om hun kryper ut på taket for å undersøke om det er godt tekket før vi går tilsengs.»