Bjørnstjerne Bjørnson ankommer gården Aulestad sammen med familien. Her er det mye å ta fatt på.

Bjørnstjerne Bjørnson har bestemt seg for å flytte fra Kristiania til gården Aulestad i Gausdal sammen med familien sin. Han vil forsøke å legge den stormfulle tiden som årene i Kristiania har brakt ham, bak seg.

Det er på denne gården at Amalie skal treffe Erik Skram første gang.

Bjørnson kjøpt den mens resten av familien hans har vært i Italia. De har vært borte i nesten to år, og de fire barna har vent seg til det italienske livet.

Som nærmeste nabo har gården folkehøgskolen Vonheim, og der regjerer presten Christopher Bruun. Amalies venner fra Bergen, Drude og Kristofer Janson hører til skolen.

Siden skal den eldste av barna, Bjørn, som denne sommeren er femten og et halvt, skal siden komme til å skrive dette om ankomsten til gården:

«Så var vi på Aulestad. Oppe ved gården med dalen under oss. Vi steg ut av vognen allerede nede i bakken, som gikk op til husene. Da vi kom op på tunet, stod vi først en stund og så oss omkring innen vi gikk inn. Der var dengang ingen veranda som bred og festlig tok omkring bygningen som et favntak. Ingen have. Bare nogen busker og et par spinkle trær. De stod sammen i en klatt og dannet et slags lysthus. Ingen alle førte op mot gården. To små altaner haket sig kast i veggen til veien. De var det eneste som betydde et tiltak ut over det dagligdagse.

Vinduene lå små og sure med grønne glass i trepanelingen. Gården bød oss ikke velkommen, syntes jeg. Husene stod like, som hver for sig og eide ikke samfølelse. Jeg tenkte mig en bondegård som noget patriarkalsk tettsluttet. I Tyrol og Bayern hadde de øket gleden i landskapet med sine blomster i vinduene, med de hvitkalkede veggene og de brunbeisede trappene, som lå utenpå og gjorde husene mere levendde og personlige. Nei, her hørte ikke mor og far til. Løkken i Kristiania hadde vært en eneste søndag, som hadde smilt og kalt på oss når vi kom fra den gretne byen. Der var mor og far hjemme. Men disse husene stod midt i hverdagsdilten og visste ikke av nogen festlig fridag.

Mor så på alt dette. Og Lina? Hennes ansikt var tydelig. Men far var bare fyIt av glede. Han stod på s i n grunn. Her ventet ham det prektigste livet kunde by på. Et arbeide i samklang med venner og deres gjerning. Og dalen? Selve dalen var opsangen til alle hans håp. Den lå der fulltonende ilange rytmer.

«Se Karoline, det er en hilsen!»

Dalen sang sin sang for ham. Det var elven som næsten usett gikk dernede. Og himmelen var høi og mektig. Og dalen tok stort imot den. Sommersolen skinner ned i dens skjød og på høidene, så akrene gulner hvor de så står. Ingen skygger stenger den ute når den kommer. Over alle åsene ligger de grønne skogene. Lenger borte blåner de sig sammen med berg og ur i lange bakkedrag. De gjør knausene lodne og trivelige og fjellryggen varsom og myk. Rundt om ligger de store gårdene. Alle vakrere enn Aulestad, syntes jeg dengang. Men jeg følte dem ikke vennligsinnet. Min fantasi vant ikke innpå dem, så jeg blev varm og glad ved synet. De lå der så fremmede for .mig. Store og utilnærmelige. Fars venner som stod hos oss, dikteren Kristofer Janson og hans hustru Drude, og Seip og et par til, de sa navnene på de største av dem.

«Ja, dette skal bli kjært,» sa far.

Mor så trøstesløs ut, da vi stod i rummene. Vi unger glante det vi kunde. Erling og Bergliot vilde straks se grisene og kua, som far hadde satt inn i deres fantasi. Kristofer Jansons barn stormet med ut. Jansons hadde ikke fått husrum i dalen, og far hadde tilbudt dem foreløbig å bo hos oss.

«Det er næsten verre enn jeg husket det,» sa mor til Lina.

«Gud bevare oss - la ikke Bjørnson høre slikt,» svarte hun.

Far ser jeg ennu springe trapper op og gå hurtig fra værelse til værelse. Seip og Janson fulgte og jeg med. Han ropte ned til mor oppe fra gangen ved den vesle verandaen: «Heroppe, Karoline, er lysere.» Han forstod vel at mor trengte et slags trøst eller opmuntring. For de usagte ord gikk ham ikke forbi, hvor rastløs han enn lot til å være. Som usynlig blomsterstøv tok de feste og grodde op og blev synlige når en minst ante det. Så vàr var han for alt omkring sig. Han gikk inn i det værelse i annen etasje som siden blev hans arbeidsrum. Derstod Janson, Seip og jeg. Det var stort og lavloftet. Upersonlig og trist som en skolestue med fire fag vinduer. Far lukket dem op.

«Disse rutene er jo ikke godt for nogen ting,»sa han. Glassene var små og grumsete. «Er der da ikke et menneske, som har hatt trang til å se ut her på denne gården ?» la han til.

«Bonden,» svarte Seip stillferdig, «går ute hele dagen i sitt slit. Når han kommer i hus er han bare inne. Han har vel ikke trang til utsyn.»

«Her har du det du ønsker,» sa Janson. Og han fikk oss ut på verandaen deroppe.

«Ja,» sa far, «dette er det jeg har drømt om og gledet mig til. Herifra er det ennu mere storslagent.»

Det var så stille, så stille.

«Kan du se,» sa han til Janson, «naturen står og lytter efter et eller annet.»

Janson lo: «Jeg tror den venter du skal holde tale til den - fra din egen talerstol.» Far lo med.

«Karoline,» ropte han, «kom nu og se på dette herifra.»

Mor svarte fra loftet.

«Nei men, Karoline, er du allerede kommet så høit op? Det skulde ikke forundre mig om hun kryper ut på taket for å undersøke om det er godt tekket før vi går tilsengs.» Han var i det muntreste lune. Og da mor kom ned, omfavnet han henne.

«Tenk hvor sørgelig om dette huset hadde vært som du ønsket det i alle deler, Karoline. Jeg hadde aldri tilgitt Jørstad (ham far hadde kjøpt gården av) hvis du hadde sittet her med hendene i skjødet. Hvad,Karoline?»

«Hendene i skjødet! Du er god du, kjære Bjørnstjerne.»

«La oss nu få mat! Vår egen mat. Karoline - fra våre marker - fra våre kreaturer. Jeg tror aldri jeg er gått lykkeligere til et bord!»

Bjørn avslutter dette minnet slik:

«Den første natten på gården, jeg husker det som idag, lå jeg oppe på det store loft med et vindu ut mot dalen. Det stod åpent, så brus og duft fra elv og grønne enger trengte inn. Nedenunder gikk to stemmer stillferdig om hverandre og i hverandre. Det var mor og far som ennu var oppe og tåltes ved. Det gav slik ro. Alle de nye inntrykk koncentrerte sig om dem, de to jeg elsket høiest her i verden. Og med en gang syntes jeg naturen 6erute og det gamle huset kom tettere innpå mig. Jeg fikk hjemmefølelsen. Og jeg sovnet lykkelig inn. Den følelsen tiltok eftersom gården fikk tak i min fantasi og min interesse.»