Vincent van Gogh leser Zola og oppfordrer sin bror Theo varmt til å bli kunstner

Vincent van Gogh skriver et brev til sin bror Theo. Theo har sendt ham penger, det er han som i hovedsak finansierer brorens liv. Vincent har nettopp vært veldig syk, og i morgen skal han inn på sykehuset igjen.

Theo har i sitt brev til ham skrevet en beskrivelse av Paris om kvelden som har rørt Vincent dypt. Det fremkalte et minne i ham selv, det handler om om en gang i Paris da han så byen som om den var helt i grått, han ble slått av den underlige effekten, med den lille, svarte skikkelsen og den karakteristiske hvite hesten som fremhever det delikate i de underlige gråtonene. Akkurat slik husker han det. Dette snevet av mørke og det tonale hvite er nøkkelen til harmoni, mener han.

Og på sykehuset nå nettopp, leste han Emile Zola, Une page d'amour, her fant han også beskrivelser av bymotiver malt eller tegnet på mesterlig vis, helt på samme måte som følelsen han fikk av å lese Theos brev.

Han vil lese alt av Zola, og han har laget en illustrasjon til Ce que je veux, og en annen tekst som beskriver en gammel bonde, den var akkurat som en tegning av Millet, syns han.

Vincent syns i det hele tatt han ser noe kunstnerisk i broren sin, og oppfordrer ham varmt til å dyrke denne siden av seg. Han forklarer hva han mener med dette: Han merker at brorens beskrivelser er til å ta og føle på, selv om det også blir tydelig at Theo ikke har drevet beskrivelsen videre, til det punktet der den får en sterkere kropp og står på egne ben, slik at den kan bli synlig eller påtakelig for alle.

Den virkelige spenningen eller smerten ved å skape begynner der man slipper taket i beskrivelsen, forklarer han. Han tror Theo har det han kaller skapelsens intelligens i forbasket rikt monn. Problemet er bare at han ikke tror på seg selv nok til å kaste seg ut i det. Det er imidlertid nettopp dette han må våge; han må kaste seg ut i det, la det slå rot på en eller annen måte, og så må det få blomstre. Det fins noe i beskrivelsene hans, en duft, et minne, de er litt som en akvarell av Bonington, for eksempel, men den er fremdeles svak, som i en dis.

Vincent forklarer Theo hvordan det å tegne med ord, også er en kunst, en kunst som noen ganger avslører en skjult kraft som ligger latent der inne, akkurat som den blå eller grå røykskyen avslører ildstedet. Theo må ikke gi det til hvem som helst, men gjennom tenkningen må ha la det konsentrere seg. Og han må ikke betrakte det som en ulykke dersom han merker at det begynner å innta en viktig plass i livet hans.

Men han kjenner broren godt, han vet også at han ved å nevne dette med å dyrke frem det kunstneriske i seg, beveger seg inn på forbudt område i Theos liv. Så han lar det ligge for nå, skriver han.