Georg Brandes anmelder Henrik Ibsens Hedda Gabler. Han er ikke overbevist.

Georg Brandes anmelder Ibsens Hedda Gabler i Kjøbenhavns Børstidende, som er redigert av hans bror Ernst Brandes. Han har innvendinger både mot hovedpersonen og mot stykkets form. Han syns at Heddas opprør er utroverdig, og det er dessuten uten den aristokratiske dimensjonen som han, influert av Nietzsche, forventer seg av Ibsen. Han mener at Hedda er lav og dum.

Brandes åpner med å si at Hedda lever i et samfunn hvor det også i «de højere Lag» råder en viss formløshet og «Raahed» i tenkemåte og måten å ordlegge seg på, og hvor konversasjonen mangler «Finhed» -  kort sagt et samfunn uten aristokratiske overleveringer. Derfor blir også de laster som utvikles, så overdrevne og ufine. Av samme grunn makter ikke Ibsen å sette Heddas karakter i relieff ved å gjøre henne til datter av en norsk general, mener Brandes. Derfor lykkes han heller ikke i å vise hvordan de krefter hun representerer, går til grunne.

Men Brandes er egentlig usikker på om dette også har vært dikterens hensikt. Han mener stykket er mer gåtefullt enn noe tidligere drama av Ibsen. Det største problemet er at hovedpersonen egentlig er uinteressant. Hennes død er uten storhet, og den utløser ikke vår medlidenhet med hennes skjebne. Brandes antyder i denne sammenhengen at Hedda er frigid: «Hedda er da en sand Degenerasjonstype, uden Dygtighed, uden virkelig Ævne, uden Ævne til aandelig eller sanselig Hengivelse engang; hun kan ikke, kan ikke engang momentvis gaa op i en Anden.»

Den lidenskap for skjønnhet som hun deler med sin spissborgermann, er ikke mer tiltalende hos henne enn hos ham, påpeker han. Det mest interessante Brandes finner ved Hedda, er at ondskapen i henne er fremstilt med slik styrke. Et slikt trekk er nærmest mannlig, og svarer ikke til egenskaper hos Ibsens tidligere kvinneskikkelser.

I tillegg til dette handler stykket om et «Geni» (Løvborg) og et «Fæ» (Tesman). Men det at geniet ønsker å lese sitt manuskript opp for feet, er høyst usannsynlig og derfor en mangel ved stykket. Dette er bare en av flere usannsynligheter Brandes peker på.

Til tros for sine innvendinger understreker han imidlertid mot slutten av anmeldelsen sin store respekt for Ibsen som kunstner: «Men i Hedda Gabler staar, synes det mig, Ibsen kun som beregnende Kunstner, ikke som følende Digter paa sin Højde»