Dato
13 april 1893

Bjørnstjerne Bjørnson svarer på Amalies blyantskrevne og opprevede brev. Han har ikke lest Hellebergsfolket, som han kaller bøkene hennes, for hun har ikke sendt dem til ham. Han leser det han kan av norsk, dansk og svensk litteratur, og dersom han skal bli nødt til å kjøpe de utenlandske bøkene, orker han ikke mer, erklærer han. Men han har lest Agnete, og han mener bestemt at hovedpersonen ikke er i stand til å elske snobben i stykket. Derimot vet han ikke hva han skal mene om tyveriet som Agnete utfører i stykket. Hva mener Amalie selv om det? Han vil gjerne tvile. Han syns hun eksperienterer for mye, for neiggu om hun vet det av egen erfaring av den slags kvinner stjeler. Han syns i det hele tatt Amalie er merkelig. En kameleon er hun! Både Karoline og Dagny er betatt av Agnete. Selv er han i ferd med å få ferdig en fortelling, og det er noe annet som brygger i ham nå, noe som rir ham, han beskirver det som at det nye puffer sin søster ut for å komme i verk. Men han kommer nok ikke til å bli ferdig med dette nye med det første, kanskje ikke før mot slutten av neste år.

 

Når hun kommer til Bergen, råder han henne sterkt til å oppsøke sin gamle lege Klaus Hansen. Han er der i byen for tiden. Hun må komme ut av det med ham, oppfordrer han, da får hun en god tid. Han vil også selv til Bergen til høsten. Han har nemlig forelsket seg i Victor Hugos dikt, han har beskåret dem litt, diktet dem opp litt, og så forteller han dem selv, det vil han gjøre på turné. Det tror han skal bli enestående moro, han skal ha med seg Erika Nissen, som han betegner som sin avgud, og sin datter Bergljot Ibsen. Det skal bli en lys og glad skjønnhetsferd som kommer til å bli husket. Han ser for seg at de nok kommer til Danmark også, i løpet av turnéen.

 

Og så må han spørre henne om dette: Har hun skjønt at det er hun som har stått modell til Tora i Det flager i Byen og paa Havnen? Han tenkte henne bakover den gangen han skrev det, han tenkte henne inn i de forholdene og omgivelsene han beskrev i romanen, Det er nettopp slik en dikter skal bruke virkelighetsbilder, mener han, den boken er et av de beste og dypest utførte vilrkelighetsbildene i vår litteratur. Men en ting må ha få si henne: Han kunne ikke fordra det første hun skrev, det som sto på trykk i Nyt Tidsskrift i sin tid. Heller ikke Constance Ring, som han riktignok ikke har lest hele av. Han er nemlig av den oppfatning at en dikter er den som lever andres liv, også får sine lesere til å leve det. Skildreren, tegneren er ikke dikter, mener han, det er ikke nok å kunne kritisk annalysere tilstanden, slik Garborg gjør. Og så er det en ting til han må få ut: Han føler seg sveket over at Amalie i sin tid «ga seg inn på» det han betegner som hundekomedien Kong Midas av Gunnar Heiberg. Det var et forrederi. Han fant det utrolig simpelt. Den gangen var han nemlig få naiv at han ble sint over forræderier.Men det har han vendt seg av med nå. Han undertegner brevet «din væn B.B»

Tema
Korrekturlest?
Nei
Kilde

Bjørnson, B., et al. (1996). "Og nu vil jeg tale ut" - "Men nu vil jeg også tale ud" : brevvekslingen mellom Bjørnstjerne Bjørnson og Amalie Skram 1878-1904. Oslo, Gyldendal