Dato
maiYaugust 1893

Denne sommeren får den norske loven om opphavsrett sin endelige utforming. Forestillingen om individuell eiedomsrett til et åndsverk går tilbake til 1700-tallet, men det er først nå at det nedfeller seg i lovverket i Norge og andre europeiske land. En foreløpig versjon av loven har eksistert siden 1875.

Det er Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson som er en av årsakene til den nye lovgivningen. Før de forlot Norg og tok forfatterskapene med seg til utgivelse i Danmark, har de nemlig utført et pionérarbeid for norske forfatteres juridiske og faglige rettigheter: I 1870 førte Bjørnson en strid med bokhandler Dahl frem til forlik, mens hans konflikt med H.J. Geelmeydens enke endte med nederlag. Ibsen på sin side vant en sak mot boktrykker Jensen i 1875. 

Nå er altså opphavsretten slått fast på papiret. Men til tross for den nye loven har den unge forfattergenerasjonen det fremdeles svært usikkert økonomisk. På de små norske forlagene er forholdene rotete, og forfatterne må ofte være glade til om de får en bok i trykken. Betalingen er avhengig av muntlige avtaler eller løst formulerte setnigner i brev, og dette gjør at det kan oppstå stor uenighet senere.

For tiden kommer det ut rundt førti norske skjønnlitterære bøker i Norge. Det er nesten dobbelt så mange som i Danmark, men de danske forleggerne Hegel og Philipsen sørger for større opplag og bedre distribusjon av norske forfattere i begge landene. De norske forleggerne utgir i høyden fem-seks skjønnlitterære bøker hver, og har ikke midler til å investere i produksjonen. Derfor blir både produksjon og distribusjon mer tilfeldig.

De som utgir bøker i Norge, har altså løse kontrakter, liten fortjeneste og små opplag. Dermed er det heller ingen norske forfattere som føler sælig tilknytning til sine norske forleggere. Og gapet mellom hva de "gamle" og de "unge" forfatterne tjener er enormt. Både Bjørnson, Lie og Ibsen har iimidlertid sønner med litterære ambisjoner, og det betyr at de fire store er vel motivert for å gi sin støtte til opprettelsen av en norsk forfatterforening. De gir sin moralske støtte, og stiller på noe få møter i foreningens første tid.

Korrekturlest?
Nei
Kilde

Nils Johan Ringdal: Ordenes pris. Den norske Forfatterforening 1893-1993. Oslo, Aschehoug 1993. s. 17

https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2007121004105