Amalie Skram skriver et langt brev til Bjørnstjerne Bjørnson og forteller om sin innleggelse

Amalie Skram skriver et langt brev til Bjørnstjerne Bjørnson der hun forteller om bakgrunnen for at hun lot seg frivillig innlegge under Professor Pontoppidan på Kommunehospitalets sjette avdelinge i København. Det var fordi hun ikke fikk til boken hun arbeidet med, forklarer hun. Det er alltid slik når hun ikke får til å skrive at hun blir dårlig. Og så kom i tillett alle belastningene og bekymringene knyttet til lille Johanne, hun gikk oppe om natten og gråt og plaget Erik noe forferdelig i den tiden, og det sørger hun over nå, for han er alltid så storartet god mot henne.

Nå er hun endelig ute av sykehuset, og nå vil hun skrive om det hun har opplevd. Ingenting kan stoppe henne.

Hun skriver også om Kristoffer Janson, som går rundt og preker det hun betegne som dette motbydelige sjauersludderet om spiritismen. Han gjør skam på folk, syns hun.

Hun lurer på om det er langt å reise til dit hvor Bjørnsons skal være fremover? Og om det er billig å bo der? Venner har samlet inn penger til henne, det er nesten ikke til å holde ut, så snille er de, hun har faktisk råd til å reise vekk nå.