Nicolai Wergeland er på Eidsvold, blant de som skal undertegne den norske grunnloven. Uforberedt blir han hentet inn til et stormøte hvor han må forsvare seg mot anklager om at han han fornærmet forsamlingen i en av sin taler, og derfor bør bortvises. Han er kjent som en selvhøytidelig bergenser som liker å høre sin egen stemme. Han er kommet svært godt forberedt til Eidsvold, med et eget utkast til grunnlov i bagasjen, men han blir utsatt for spydigheter og bakvaskelser. Det går for eksempel rykter om at han er blitt bestukket av rike kjøpmenn i Christiansand, og man sladrer også om hvordan han har narret en godtroende pike i Bergen som har brukt hele formuen sin på å betale hans studier i København. I striden mellom unionspartiet og selvstendighetspartiet har han sluttet seg til det siste, og går inn for union med Sverige, i likhet med menn som Herman Wedel-Jarlsberg, Severin Løvenskiold og andre av de store bruks- og jernverkseierne langs kysten ned mot Christiansand. De representerer næringer som er avhengig av utenrikshandel og god markedstilgang, og kontakten med England er viktigere for dem enn personlige bånd til Danmark. Frykten for isolasjon er større enn motviljen mot Sverige. De er enige om at de hadde foretrukket et selvstendig Norge dersom det hadde vært en realistisk mulighet - men det er det ikke, mener de. Og minst av alt ønsker de en ny union med et eneveldig Danmark. Derfor går de inn for å bøye seg for stormaktskravet om en union mellom Norge og Sverige. De håper på en egen grunnlov og et konstitusjonelt monarki. De stoler på Karl Johans løfter om utstrakt indre selvstyre og mistror den selvoppnevnte norske regenten Christian Frederik fordi han er dansk tronfølger. Mistilliten og refsen er en katastrofe for Nicolai Wergeland. Sinnene er i kok rundt ham. Han er dypt rystet. Dagen etter, når Riksforsamlingen skal feire grunnloven og kongevalget, reiser han hjem. Han har riktignok fått gjennomslag for å kalle det norske parlamentet for Storting, men han opplever at hans motmenn vil ramme hele hans parti ved å ta ham, som er det svakeste leddet, uten formue og innflytelsesrik familiebakgrunn som han er. Etter denne hendelsen skriver han om den skammen som selv den mest rettskafne kan føle når han rammes av spydigheter og latterliggjøring. Og i årene som kommer skal det fortsette å storme rundt ham.
Steinfeld, T. (2012). Camilla Collett: ungdom og ekteskap. [Oslo], Gyldendal. s. 35-36 og (1926). Optegnelser fra Ungdomsaarene / Camilla Collett. Oslo, Dokumentasjonsprosjektet.