Dato
januar 1882

Friedrich Nietzsche skriver på aforismesamlingen Den muntre vitenskapen. Hans venn Paul Rée kommer på besøk og har med seg en skrivemaskin til hjelp i arbeidet.

I dette verket søker Nietzsche å opptre som vitenskapsmann. I løpet av sine år som professor i klassisk filologi i Basel har han vært kritisk til vitenskapen fordi den ikke er i stand til å fange inn tilværelsens grunndrift, det "ur-rene". Han har også vært entusiastisk tilhenger av Schopenhauers filosofi og Wagners musikk. Han mente den gangen at Schopenhauers pessimisme var et symptom på tankens høyere kraft, mens Wagners musikk var den dionysiske styrken i den tyske sjelen: I den syntes han at han hørte det jordskjelvet som med oppdemmet urkraft fra gammelt av endelig skaffet seg luft, -- helt likegyldig til om alt det som ellers kalles kultur, derved begynner å skjelve.

Men nå ser han at han den gangen var blind for det han kaller både denne filosofiens og musikkens romantikk.

Romantikk beskriver Nietzsche som en hver kunst og filosofi som anses som lege- og hjelpemiddel i tjeneste for det voksende, kjempende livet. De forutsetter alltid lidelse og lidende. For det første de som lider ved livets overfylde, som vil en dionysisk kunst og har en tragisk oppfatning og innsikt i livet, og for det andre de som lider ved livets utarming, de som søker ro og stillhet, hav uten bølger, forløsning fra seg selv gjennom kunst og erkjennelse. Eller motsatt: de søker rusen, krampen, bedøvelsen og vanviddet.

At Nietzsche nå anser sin nye, vitenskapelige tilnærming som munter, kan betraktes som hans motsvar til Schopenhausers livsfornektende pessimisme. For Schopenhauer er alt, også menneskenes forestillinger, underlagt den blinde og formålsløse livsviljen, og verden er en eneste stor lidelse som det gjelder å løsrive seg fra, for eksempel gjennom kunst eller askese.

Nietzsche på sin side finner en liknende pessimisme i den moderne vitenskapen. Vitenskapsmenn som studerer mennesket, vil lett oppdage at det langt på vei er et instinktdrevet dyr som kun tenker på seg selv, skriver han, og så blir vitenskapsmannen resignert på menneskenes vegne, og dermed pessimist.

Men en slik holdning til livet avviser Nietzsche. Snarere er livet noe som må bejaes, skriver han. Det er ingen grunn til å sutre over at mennesket ikke er så edelt og høyverdig som den filsofiske tradisjonen vil ha det til, tvert i mot må man ta mennesket som det er og gjøre det beste ut av det. Så "den muntre vitenskapen" er en vitenskap som for eksempel er i stand til å akseptere og le av det faktum at enkeltmenneskets lidelse og død ofte er en betingelse for at mennesket som art skal kunne opprettholdes og utvikle seg.

Selv lider Nietzsche fryktelig for tiden. Han kjemper som en løve for å holde motet oppe. Men han insiterer på å betrakte sine egne lidelser som nødvendige og nyttige; noe han må gjennom for å oppnå en høyere sunnhet og  økt klarhet for tanken. Slik kommer han i hvert fall til å beskrive det i hvert fall i forordet til boken, som han kommer til å skrive om fem år, sammen med en siste, femte del med nyskevne tekster.

Men han har denne holdningen også nå. Han er slett ikke skuffet over livet, skriver han. For ham er ikke livet noe tyngende og trist, hverken plikt, skjebne eller bedrag, tvert imot er livet en utfordring og et gode, et eksperiment som det er verdt å utsette seg for. Det er nemlig gjennom lidelsen at man kommer til nye erkjennelser.

Når man bare husker dette, blir det mulig å leve ikke bare tappert, men også muntert, skriver han. Et edelt mennesket er villig til å sette sunnhet og ære på spill for å oppnå  høyere erkjennelse.

Nietzsche henter ofte sine idealer fra den aristokratiske krigerkulturen. Han ønsker seg tapre menn som ikke viker unna for å være harde mot seg selv, mennesker som evner å være tause, ensomme, besluttsomme, tilfredse og utholdende i usynlig virksomhet.

Et samfunn som ønsker seg ro og orden, er best tjent med undersåtter som er til å stole på, som altså er disiplinerte, lydige og føyelige, og som derfor ikke handler og tenker uvant og overraskende.

Men for erkjennelsen er dette flokkinstrinktet skadelig. Erkjennelse krever evne til å bryte ned tilstivnede oppfatninger. Det er her er tapre menn med evne og vilje til å tenke nytt kommer inn i i bildet.

Det er i detete verket at Nietzsche for første gang introduserer sin tese om at "Gud er død". Tesen dukker opp i en kort aforisme ved begynnelsen av tredje bok: "Etter at Buddha var død, viste man ennå i flere århundrer hans skygge i en hule -- en uhyre nifs skygge. Gud er død, men slik mennesket nå engang er, vil det kanskje ennå i flere tusen år finnes huler hvor man viser hans skygge. -- Og vi -- vi må beseire også han skygge!"

Hovedpoenget hans er at folk i økende grad slutter å tro på Gud, eller troen på Gud er i det minste blitt et indre, personlig anliggende uten konsekvenser for hvordan man tenker og handler i verden ellers. Men den "skygge" er tilbake, det vil sis hele den metafysikken som gudstroen hviler på. Det er denne Nietzsche vil avskaffe.

"Det sinnssyke menneske" kan leses som en person som har innsett hva dette gudsdrapet innebærer. Folkemengden omkring ham har nok sett at tilværelsen har mistet sin gudommelige dimensjon, men de lever som før og bryr seg ikke om det. Kristendommen er blitt konvensjon, ingen forventer lenger at Gud skal utøfre mirakler eller at de skal støte på engler i bakgården. Men "det sinnssyke menneske" har innsett at mennesket har mistet alle sine orienteringskoordinater, at det ikke lenger finnes noe ankerfeste for menneskelivet. Ingen mening i tilværelsen. Ikke noe absolutt grunnlag fo rhva som er sant eller godt. "Fins det ennå et oppe og et nede? Roter vi bare rundt omkring som gjennom et uendelig intet?" spør det sinnssyke menneske.

I denne situasjonen må mennesket selv gi tilværelsen mening og skape nye verdier. Mennesket må kanskje selv bli gud. Gudstroen har oppretthold et sett av fordommer, og fraværet av Gud åpner for et mangfold av nye verdier og fortolkninger. Det fins ingen gudegitt plan, hverken i naturen eller i historien. Alt liv søker å opprettholde seg selv, uten at det ligger noen dypere mening bak, og hvis "ondskap" må til, så vet livet å benytte seg av det. Men det er uutholdelig for mennesket å se for seg at livet skulle være meningsløst og drives av blinde instinkter. Derfor tillegger man tilværelsen iboende mening, og moralsk orden eller fornuft. Men sannheten er at verden er blottet for formål. Når man snakker om naturlover, må man ikke innbille seg at de kan sammenliknes med menneskeskapte lovverk, som om de skulle være skapt av Gud for å adlydes.

Det er også gudstroen som står bak all tale om synd, skyld og dårlig samvittighet, og om at naturlige drifter er noe ondt og skammelig. Det er nettopp slike fordommer man må løsrive seg fra.

Livet selv kan ikke underlegges moralske målestokker. I den grad naturen fremstår som ond eller god, er det menneskene som legger verdier inn i den.

Nietzsche har dessuten liten sans for enhver moral som opererer med forbud og krav om at man skal gi avkall på en rekke ting. Tvert i mto vil han ha en moral som oppmuntrer til handling, som understøtter det man vil, som gir en store utfordringer, og som gir en anledning til å utmerke seg.

Men ingen vil høre på det sinnssyke mennesket. Han innser at han er kommet for tidlig.

Omtrent føler nok Nietzsche sin egen situasjon.

 

 

Korrekturlest?
Nei
Kilde

Nietzsche: a philosophical biography. Cambridge, Cambridge University Press.s.565

og

Schaanning, E. (2010). Etterord i Friedrich Nietzsche: Den muntre vitenskapen (pp. 307-319). Oslo: Spartacus.

og

Nietzsche, F. (2010). Den muntre vitenskapen. Oslo: Spartacus s. 291-292 og s. 273-276