Det står en nedsettende artikkel i avisen i Kristiania om Dagny Juel og hennes polske ektemann. Men Edvard Munch kommer siden til å forsvare henne varmt.

I dag kan man lese følgende i Kristiania Dagsavis om Dagny Juel og hennes polske ektemann Stanislaw Przybyszewski.

"Parret var gjentagne Gange heroppe, og bodde engang en hel Vinter paa Distrikslægens Eiedom "Rolighed" udenfor Kongsvinger. Det kneb dengang med at slaa sig igjennem, og Przsybyzsewski foranstaltet da en Slags Konsert, hvor hans mærkelige Foredrag satte de brave Kongsvingere paa Bagen af Forfærdelse."

Om over femti år, i 1956, kommer Edvard Munchs slektning og venn Christian Gierløff til å skrive en artikkel i Arbeiderbladet om Munchs reaksjon på og kommentarer til mordet på Dagny Juel.

I artikkelen kommer det til å stå:

"Edvard Munch sto og så opp mot sitt maleri av Dagny Juel, det han aldri ville gi fra seg, men ville ha på sin egen vegg.

Han førte høyre hånden opp mot sin tinning, og sa:

"Forferdelig at hun ble skutt."

I Tiflis i Kaukasus --. En venn av hennes mann og familie, en stakkers pur ung russisk godseier og millionærsønn Emeryk truet henne med en revolver. -- Det smilte hun til -- Og han skjøt henne gjennom tinningen. Vendte revolveren mot sin egen tinning og skjøt. Slik ble det fortalt.

"Han var gal, den lilla russeren. Det er en forferdelig slutt -- midt i det rike liv -- å bli slaktet ned."

I det som Munch kalte "det store ståhei i avisene" etter dette mord var det særlig to som utmerket seg som nedrige skribenter. En wienerjournalist skrev nedrige føljetonger med "avsløringer". Og en nordmann skrek opp om at her så man følgene av "den moderne, fri kjærlighets litteratur".

Munch sa:

Bare sludder. Vi vet intet, intet om det som så plutselig gjorde den gutten gal. Men det vet jeg at ikke var Dagny noen apostel om "den frie kjærlighet". Heller ikke hennes mann Stanislav Przsybyzsewski så lenge jeg kjente ham. En eller annen tåpelig kritiker har ikke forstått hans bøker og smørt i vei om at han prediket "fri kjærlighet". Vi som kjente ham og hans bøker vet at for ham var samliv uten sympati, uten kjærlighet, intet.

I allfall i de årene vi var sammen -- i praksis tok de seg ikke "friheter". Ikke slik som den kritikeren utlegger friheten. De levde lykkelig sammen i Berlin, Paris, København og Norge. Med sine to børn var de hver sommer hjemme i Norge, oppe ved Kongsvinger. Flytningen tilbake til hans fedreland og det kavpolske Krakow ble vel til vanskeligheter for dem begge. Men overpå den fryktelige tragedien -- forferdelig for hele hennes familie og vennekretsen -- hev sladderen seg over dem med alle slags usannheter skandaliseringer, uetterretteligheter og ubeviselige påstander. Nei, jeg forstår det ikke," sa Munch.

Det var et sjalusimord. Det het at den som Emeryk var sjalu på var dikteren Brzozowski -- og at også han skjøt seg da meldingen nådde ham.

Hvem var hun, Dagny Juel? Munch svarte:

"Man må ha opplevd henne for å kunne skildre henne. Rank og ren og fri og norsk gikk hun omkring, fullt språkkyndig i tysk og fransk, oppmuntrende oss i vår fattigdom. Selv var hun den nøysomste, og den best utdannede. Hele hennes sikkelse og vesen hadde en eiendommelig beroligende, samtidig inspirerende virkning, som frisk skogluft. Bare det at hun var tilstede ga nye impulser, ny tro, trøst, nye ideer, gjenvåknende skapertrang. Og som hun kunne ta fatt og hjelpe! Det var Dagny nesten mer enn meg selv som tok fatt med mine utstillinger i Berlin. Det var Dagny som først, og mer enn noe, gjorde vei for Vigeland i Berlin. Hun fikk jo sine penger hjemmefra, også efterat hun ble gift med Przybyzsewski, overalt støttet og hjalp hun alt hun kunne. Som talsmann for norsk kunst -- musikk, maleri, skllptur, dikt, dramatikk -- også som oversetter for unge norske forfattere -- og som den energiske medstifter av tidsskriftet "Pan" -- det var Dagny som fant på navnet -- og mer --, og så kommer ulykke på ulykke til dette strålende, elskelige mennesket --, og så blir hun skutt ned, og så skal henne nærmeste og venner oppleve skrøner og fantasier og bakvaskelser fra et par literater som bare løselig kan ha vært litt innom vår krets, og der sett henne.

Strindberg?

--Det er tøv at Przsybyzsewski er skildret I Strindbergs "Helvete". Sannheten er at Dagny aldri riktig kunne like Strindberg. Aldri satte hun noen særlig pris på ham. Og lite kom han sammen med de to. Men det er sikkert at Strindbergs sykelige fantasi kunne sysle farlig med dem. En kveld, godt på kant, holdt han en tale for Dagny og sa at hun minnet ham om Perikles' blonde Aspasia. Av dette må en eller to nederektige tilstedeværende ha klekket ut hetærelegenden, og pådyttet henne gemenhet. Hennes eventyrlige skjønnhet og elektrifiserende vesen og intelligens -- og så norsk kvinnelig og personlig, og snill og hyggelig oppmerkom mot alle! Og fremmedartet aristokratisk -- alt dette ga skrønemakerne ro i sine mørke avkroker --.

"Dagny", sa Munch, "hadde ikke bare bare sans for eksentriske mennesker, hun var jo selv også eksentrisk, meget begavet. Men hun hadde sine forrykte ideer -- hun som alle vi andre i den "ibsenske" tiden. Eksentrisk, men en trofast sjel. Så fikk hun et skuespill godtatt av Bjørn Bjørnson på Nationaltheatret. Om hun før kunne ha kjent seg uviss, -- i valget mellom musikken og diktningen, da, tror jeg, gjorde hun sitt valg: helt ut å bli dikter. Skrive. -- Om en dikter ser et motiv i Kaukasus  -- til venner og nære stammefrender i Pans rike -- til Odins og Balders hjemstavn -- tja, ville det være så utilgivelig eksentrisk? Ville det være verre enn at Hamsun og hans frue, også temmelig eksentrisk, kort før var i Kaukasus, i Tiflis? Og så -- et revolverskudd fra et galt ungt menneske, og hun synker sammen -- så megen skjønnhet, så stort talent, så friskt strålende ungdom -- en junidag i 1901 --. Og så et par smuskete sladdersyke og ansvarsløse sensasjonister og grenseløs ny ulykke --, nei det er forferdelig. Jeg forstår det ikke" sa Munch.

Så dødelig urettferdig kan livet være! Så dødelig urettferdig kan døden ta feil.

Om Dagny Juel hørte vi også fra andre, som fra Gina Krog:

"Et fint og begavet menneske var Dagny Juel Przybyzsewski, riktig en strålende og fin dame. Og hennes spill vakte stor beundring."

Frk. Krog hadde da -- året før ulykken -- vært gjest sammen med henne hos Dagnys slektninger, statsminister Blehrs i Stockholm.

Der var fire døtre hos distrikslege Juel på Kongsvinger, den ene penere enn den andre, "to rolige og to urolige". Da kong Oscar II en sommer bodde hos dronning Sophia på Skinnarbøl uttalte han sin beundring over så mange skjønnheter som der var å se.

"Ja, vi er fire," sa den en eav de unge Juels, med et smil og med et kniks.

Der var gammelt romantisk blod i slekten. Og på Kongsvinger levde de unge opp i et kultursamfunn, med jernverkseier Jacob Neumann og frue, f. Juel, på Odals jernverk, kaptien Werenskiolds (Eriks foreldre) på festningen og sakfører Jonas Lie og Thomasine på Kongsvinger, og embetsfolk, godseiere og ferierende familier fra Kristiania og Stockholm.

Det kan nok hende at gamle distrikslegen ikke var uten innvendinger da datteren fra sitt musikkstudium i Berlin var hentet hjem med sin nyforlovede -- en polakk! Og med et sånt malebarisk zikkzakknavn! En fraskilt mann med to barn, en bohem. Medisiner, relegert fra universitetet i Berlin for sine religiøse og politiske meninger. Antimarxistisk sosialist, antiklerikal kristen på apostelsamfunnets grunn. Riktignok var han blond og blåøyd og Chopin-spiller, og rase var rase, og musikk musikk, og Chopin Chopin, men men av fremmed blod --.

Ingen kunne vente at distrikslegen mer enn noen andre av den gamle skole kulle ha smak for det nye i maleri og dikt, og han fraba seg Munchs portretter av sine døtre.

Men polakken gled fort inn som sønn i huset, velkommen i det gode selskap. Ikke bare om somrene. På Kongsvinger skrev han sin "Den profundis" våren 1895. Året etter fire store artikler. "Ein unbekannter" i ukeskriftet "Kritik". Høsten 1897, også sin avhandlng om Vigeland "Auf dem Wege der Seele".

Tross alt det nye i musiker - og dikterparets kunst og filosofi, den stille doktorgården på Kongsvinger var et hjem for dem.

"Aldri har jeg kunne drømme om en slik gjestfrihet", skrev Przsybyzsewski.

Det var visst ikke for dristig å se selvskildring i noen setninger hentet fra noen små skisser som Dagny Juel skrev i "Samtiden" høsten 1900, året før ulykken i Tiflis, slike som disse:

"Hvor  ung hun dengang var og hvor fremmed for livet! Saa fjern, at selv hendes lengsel neppe naaede det. Hun saa sig selv med favnen fuld av kornblomster, blaa som hendes egen tankelette foraarssjel...

I musikken bor hendes lykke.

"Nu løfter tonen sine brede vinger, og majestetisk seiler den ut over brede, vide have, over fjeld og tinder, høiere, høiere, svimlende, alt forglemende, ah. Nu fløi den ind i solen!

Hans kjærlighed hyllet hende ind i dronningskrud ..."

Men:

"Hun ønskede ingen ørn hvis stolte vinger kunde føre hene mod skyerne, og heller ingen nattergal til at synge sin skønheds pris. Hun vilde fylde sit liv med sin egne drømmers regnbuefarvede spind."

Hennes hjerte og sind skifter mellom blomst og krystall, og der kommer dødsanelser, som i skissen "I questo tomba oscura":

"Mens stormen sang sin dødspsalme og den sorte nat hylet hende ind for evig..."

Dagny Juels skuespill, -- som jo ikke ble oppført på Nationatheatret -- synes forsvunnet. Teatrets gamle arkiv falt under siste verdenskrig i uoprettelig uorden. Den dramatiske skissen som "Samtiden" i 1897 brakt fra hennes hånd, "Den sterkere", viser dikterisk sans og dramatisk talent, et skinnsykedrama en sommerkveld i en havestue. Når man etter hennes død leste dette dramaet var det replikker man i et rykk kunne stanse ved, som denne av "Siri":

"Jeg sad der og lo -- og pludselig mødte jeg et par forbausede, vrede øine. Og saa, med et lyn, slog det mig at det var slut."