Amalie Müller har vært i bursdagsselskap og drukket dårlig champagne, og har siden sittet i mange timer med en sypike for å få noen kjoler ferdige. Hun skriver til Erik og trygler ham om å ikke være sint på henne. Hun lurer på om han kanskje er langsint.
Hun skriver om hvordan hun føler antipati for Georg Brandes: Hun har lest et brev han har skrevet til redaktør Thommessen, der han beklager seg over hvordan han blir omtalt i Norge. Hun syns Brandes syter for mye. I all sin storhet er han faktisk litt liten, syns hun. Han er mindre enn hva en av dem kunne være, og det er fordi han er jøde, skriver hun. Hun understreker at hun i grunnen liker jøder, men mindre nå enn hun gjorde før.
Hun legger merke til at det alltid går slik at man først har voldsom antipati eller avsky, og så slår man så snart man merker at det har gått for vidt og man har vært urettferdig. Man forbauses over hvor feil man har tatt, så vil man gjøre det godt igjen, man blir varm, lukker øynene for vidt opp, blir begeistret, får ideer. Men etter hvert forstår man også at det nok var noe i antipatien. Og slik har hun det nå med Georg Brandes, forklarer hun.
Hun løper ned gjennom hagen med brevet i den dype snøen for å legge brevet i postkassen.
Kristiania
Janet Garton (red.) 2002: Elskede Amalie, Brevvekslingen mellom Amalie og Erik Skram Bind 1, s. 226