Margrethe Vullum beskriver sin avdøde venninne Amalie Skram i et brev

Margrethe Vullum sitter i Valdres og skriver på oppfordring til Amalie Skrams biograf Antonie Tiberg om Amalie. Hun har mange refleksjoner om sin venninnnes personlighet, og om ulike aspekter av hennes liv. Hun skriver blant annet at den eneste som virkelig ville kunne beskrive Amalie er hennes venninne Kathinka Heiberg, som hun mener Amalie har skildret i det hun kaller «det deilige mennesket i stykket Agnete, som lar sin egen penger falle under bordet, uten å nevne noe om det.»

Vullum skriver videre:
"Jeg mener at hennes Mangler var Grundlaget for hendes lidenskabelige og selvundersøgende Sandhedskjærlighed i hennes Digtning, og at hun var (..) stor nok til at bære dem.»

Vullum mener at romanene Conctance Ring og Forrådt er Amalies første ekteskap sett fra to ulike sider. Det ligger en erkjennelse mellom de to bøkene, mener hun. Müller skal i virkeligheten ha vært en prektig mann, hvis skavanker var de den gangen omtrent vedtatte sjømannsfeil. Han fortsatte å sette henne uendelig høyt også etter at han giftet seg for andre gang.

Hun skriver også:

"Da Amalie kom til Kristiania blev hun naturligvis vældigt omsværmet, hun var meget skjøn, vistnok skjønnere end i sin Ungdom, og meget ofte på en temmelig simpel Måde: Der var også i hendes Forhold til alt det som var Tidens Bevgælse noget meget brautende og gribende efter det mest sensationelle af de Bevegelser som var oppe i tiden. ". Det var kun det sosiale som gjorde inntrykk på henne, mener Vullum. Men men hun mener også at Amalie også der, slik senere tider har vist, selv hadde følelsen forut. For det nasjonale hadde hun omtrent ingen følelse, mener Vullum.

Vullum kan videre ortelle at hun selv har hatt noen temmelig harde sammenstøt med Amalie på grunn av hennes nedrakking på sitt fedreland Norge overfor fremmede turister. Så hennes gravskrift, hvor hun erklærer seg som dansk borger, er ikke resultatet av noe enestående lune, understreker hun.

Amalie var i det hele tatt svært personlig anlagt. Det var på helt andre måter hun hadde sin storhet, mener Vullum.

Om det religiøse fritenkeriet som lå i tiden på 1880-tallet skriver hun: Dels hennes sterke forstand, dels hennes behov for å være med, trakk henne langt. Men hun hadde også en dypt religiøs side ved sin natur, og den gjorde seg etter hvert gjeldende. I 1893-1894 krevde hun løfte fra sin bror Ludvig om at han skulle vise seg etter sin død for henne. Mange år senere gjentok hun med nesten vill lidenskap og strømmende tårer: Han ga meg intet tegn, han ga meg intet tegn. I 1880-årene, da hennes eldste sønn Jakob ikke ville la seg konfirmere, var det temmelig uhyggelig. Til guttens uhyre forbauselse svingte hun, som i selskapslivet uttalte seg høyst krast om kirken, plutselig rundt og ville absolutt at han skulle konfirmeres. Hun ble den gang dømt temmelig sterkt for det. Hun talte i det hele tatt temmelig forskjellig alt etter tilhørerne. Denne hendelsen var med på å bringe Jakob rent ut av likevekt, mener Vullum. Etter hva hun senere har opplevd, tror hun det snarere var svakhet i hennes selskapsopptreden.

Amalie hadde en halvbevisst beregning i dobbeltheten sin, som hadde sin grunn i en sterk indre uro i henne, mener Wullum. Og hennes kjærlighet til broren Ludvig var nesten lidenskapelig. I den tror Vullum at en av Amalies dypeste hemmeligheter ligger.

Henriks lidenskapelige forelskelse i tante Milla i romanen Avkom er Ludvig, tror Vullum. Mens søsteren Lina, som kun bryr seg om brorens dom når hun inngår sin overflatiske forlovelse, mener hun er Amalie selv.

Vullum tror ikke det var noe mellom Amalie og Kielland, bortsett fra sterkt koketteri og kurmakeri, men hun vet ingenting. Bjørnsons synspunktet på dette syns hun imidlertid ikke man skal legge særlig vekt på -- han ville jo alltid gi råd, mener hun.

Om Amalies forhold til Erik Skram skriver hun at hun hadde trang til å bli beskyttet, etter noen temmelig voldsomme ting hun hadde opplevd. Hun tror også at Amalies følte glede over hans ærbødige beundring av henne kunstnerisk, og også dette at han satte seg selv dypt under henne i så måte, selv om han selv hadde litterære ambisjoner. Og så var det sikkert også noe erotikk inne  i bildet, tror Vullum.

Etter hvert ble Amalie voldsomt sjalu, kan Vullum fortelle. Men hvor mye av denne sjalusien som var kjærlighet og hvor som var krenket stolthet, var ikke så lett å si. Hun identifiserer Berg i stykket Agnete som Skram, og Agnete som Amalie. Amalie ville som Agnete elskes nøyaktig som hun var, hun ville stå der naken foran sin elskede. Og storheten i stykket Agnete er at Amalie begynte på det i vill forbitrelse over Erik. Men etter å ha skrevet seg gjennom det, hadde hun skrevet seg frem til en rettferdig betraktning av også ham. Hun sto i det hele tatt høyere i sin diktning enn i sin personlighet.

Vullum syntes i det hele tatt :et var merkelig å høre Amalie snakke om sin diktning. Den filosofien hun hevdet, syntes Wullum alltid manglet i det dypeste sjelelige som var i hennes diktning. Hun tror det kommer lite ut av å forklare litteraturen hennes gjennom hva hun er influert av. Det er diktingen hennes som har influert henne, mener hun. Diktningen hennes var en enetale med hennes egen samvittighet. Og hennes lidenskapelige, selvanklagende selvundersøkelse har vært veien til hennes vidunderlige menneskeforståelse.

Hun opplevde at hun hadde fått et nesten lidelsesfullt kall i skrivingen. Hennes ansvarsfølelse og hennes sandruhet var mye større overfor hennes diktede mennesker enn for de levende. Noe av dette er det jo hos alle forfattere, men kunne Vullum finne de rette uttrykk, vill Tiberg forstå at det var noe annet og mere, skriver hun.
Hun syns styrken og nøyaktigheten i Amalies selviakttakelse slik hun utviste den i Professor Hieronimus var helt fenomenal.